måle sig med den andre både i tenner og størrelse, bukket sig likevel ydmykt og la sig med hodet ned på isen, som en slave for sin sultan. Gammeloksen vendte sig igjen til sin kamerat og la sig til ro som før; men så snart nykomlingen rørte på sig igjen, efter å ha ligget en stund i trællestilling, gryntet gammeloksen og hugg efter den, og atter rygget den ærbødig. Dette gjentok sig flere ganger. Efter megen manøvrering frem og tilbake, fikk den nykomne omsider dradd sig inn på flaket og til slutt op på siden av de andre. Jeg trodde her var erotikk med i spillet, men opdaget siden at de nok var hanner alle tre. Men det er nu engang på denne vennlige vis gjester blir mottatt hos hvalrossene. Det synes mest å være en utvalgt i flokken som har denne vertsplikt; jeg skulde nærmest tro at det er anføreren som gjør sin verdighet gjeldende, og som vil innprente hver nykommen at det er ham de skal lystre. De må være svært selskapelig anlagt, disse dyrene, for tross denne behandling søker de hverandre stadig og legger sig alltid tett sammen. Da vi noe senere kom tilbake for å se på dem, var der kommet enda en, og innen næste dag lå det seks stykker ved siden av hverandre. En skulde ikke lett kunne se at det er levende dyr, de klumpene som ligger der på isen. Med hodene trukket inn og baksveivene flatt opunder maven kan de ligge urørlige time efter time som veldige rullepølser. En kan skjønne de karene ligger trygt og ingenting frykter i verden.
Efter å ha sett oss mett på hvalrossene på nært hold gikk vi tilbake, kokte oss et godt mål av den nyslaktede bjørn, og la oss til å sove. På stranden nedenfor teltet holdt ismåkene et syndig leven. I snesevis hadde de samlet sig fra alle kanter, og aldri kunde de bli enige om den rettferdige fordeling av bjørnetarmene; de sloss ustanselig og fylte luften med sine iltre skrik. Et av naturens uberegnelige luner — å gjøre de fuglene så vakre, men gi dem så stygg en stemme. Litt på avstand satt stormåkene gravitetisk og så til og utstøtte noe mere melodiske toner. Ute på sjøen pustet og brølte hvalrossene uophørlig. Men alt gikk upåaktet hen over de to trette kjemper i teltet; de sov trygt med bar mark som underlag. Utpå natten våknet vi dog ved en eiendommelig lyd; det var aldeles som et menneske som sutret og gråt og bar sig ille. Jeg skvatt op og så ut av gluggen: Der stod to bjørner nede ved bjørnekjøttet vårt. Det var en binne med unge, som begge
