snuste på blodsporene i sneen, mens binnen uavlatelig jamret sig, som den gråt over en kjær avdød. Jeg var ikke sen om å få tak i børsen og skulde stikke den forsiktig ut, da hun fikk øie på mig i gluggen, og avsted bar det med begge to, moren foran og vesleungen piltende efter, så fort den kunde. Jeg lot dem rolig løpe; vi hadde jo ingen bruk for dem. Og så snudde vi oss rundt og sov videre.
Den stormen vi hadde vært redd for, blev det ikke noe av med. Det blåste ellers nok til å rive og slite slemt i det tynnslitte teltet vårt. Og le hadde vi ikke der vi lå. Næste dag håpet vi på å kunne fare videre, men fant til vår skuffelse at veien var stengt; vinden hadde satt isen inn igjen. Foreløbig måtte vi bli hvor vi var; men så vilde vi også gjøre oss det hyggelig. Først og fremst gjaldt det å finne sig en lun teltplass med godt le. Men slik en var ikke å finne. Det var ikke annet for enn at vi fikk se til å bygge op noe. Vi brøt sten i uren, og slepte sammen det vi orket. Det eneste redskap vi hadde til å bryte med var en avskåren kjelkemei; mest fikk vi bruke tørre nevene. Vi holdt det gående og bygget utover natten; det vi først bare hadde tenkt til en stengar mot vinden, blev litt efter litt til fire vegger, og nu holdt vi på helt til vi hadde en liten hytte ferdig. Rar var den ikke denne hytten, det skal gudene vite; ikke så lang at mine seks fot kunde ligge i rett linje der inne — jeg måtte stikke benene ut gjennem døren — og nettop så bred at vi kunde ligge to ved siden av hverandre, og dessuten få plass til kokeapparatet. Med høiden var det likevel verst. Ligge var det jo plass til; men å sitte opreist på folkelig vis var en umulighet for mig. Taket var vårt grisne og skrøpelige silketelt, som blev bredt utover ski og bambusstenger. Døren lukket vi med trøiene våre, og veggene var utette, så en så dagen mellem stenene på alle kanter. Vi kalte den siden for hulen, og en fæl hule var det også; men nu var vi like fullt stolte av vårt byggverk. Blåse ned skulde det iallfall ikke, om det enn blåste tvers igjennem det. Da vi hadde fått vårt bjørneskinn inn som underlag, lå lunt og godt i posen og hadde en dugelig kjøttgryte surrende over tranlampen, syntes vi det var koselig å være til. At det røk en god del, så vi blev surøiet og tårene silte i bekker nedover kinnet, det var ikke i stand til å ødelegge vår tilfredshet.
