VI LAGER OSS TIL FOR VINTEREN
Da leien sydover også den følgende dag (28. august) var sperret,
og da det nu begynte å li mot høsten, tok jeg endelig den
beslutning å bli her for vinteren. Ennu mente jeg at vi skulde ha over 30
mil til Eira Harbour eller til Leigh Smiths overvintringssted[1]; det
kunde ta oss lang tid å nå dit, og ikke var vi sikre på om vi vilde
finne noen hytte der; skulde vi da bygge hus når vi endelig engang
nådde frem, og dessuten samle vinteroplag, kunde det være mer enn
tvilsomt om vi vilde få tid nok før vinteren satte inn. Det sikreste
var ubetinget straks å ta på å innrette sig for overvintring, mens det
ennu var god tilgang på vilt, og her var jo også en bra vinterplass.
Det første jeg nu kunde ønske å gjøre var å skyte ned de hvalrossene
vi hadde hatt liggende på isen innenfor oss de første dagene; men
nu var de naturligvis borte. Men utenfor i sjøen vrimlet det av dem,
de brølte og pustet natt og dag; og for å gjøre oss klar til å gi oss i
kast med dem, tømte vi kajakkene våre; det gjaldt å få dem mer
lettvinte til denne ikke ufarlige jakt. Som vi holdt på med det, fikk
Johansen øie på to bjørner, en binne med unge, som kom gående langs
iskanten sønnenfra. Vi var ikke sene om å få fatt i børsene og dra i
møte med dem. Da de nådde stranden, kom vi på skuddhold, og
Johansen sendte moren en kule gjennem brystet. Den brølte, bet efter
såret, ravet noen skritt og stupte. Ungen skjønte ikke hvad som var
i veien med moren, for rundt og snuste på henne. Da vi nærmet oss,
- ↑ Jeg mente nu å kunne være sikker på at vi var på vestkysten av Franz Josefs Land, og at vi nettop nu var et stykke nordenfor Leigh Smiths nordvestlige pynt, Kap Lofley, som skulde ligge et stykke sønnenfor 81° n. br., mens vår observasjon den dag satte oss omtrent på 81° 14’ n. br.