Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/183

å se på dem. Noen underlige dyr er det. Uavlatelig lå de og hakket hverandre i ryggen med de svære huggtennene sine, både de store gamle og de små unge. Veltet én litt på sig, så den kom innpå og uroet sin kamerat, fór denne straks gryntende i været og rente huggtennene ned i ryggen på den andre. Det var sandelig ingen søt klapp — godt er det at de har så tykk hud som de har; men like fullt rant da blodet av ryggen på flere av dem. Den andre fór så kanskje også op og gjengjeldte kjærtegnet på samme vis. Men kom så en ny gjest op fra sjøen, blev det først liv i leiren. Da gryntet alle i kor, og en av de gamle oksene som lå nærmest, tildelte nykomlingen noen velmente hugg; denne drog sig forsiktig op, bukket ærbødig, og skubbet sig så litt efter litt inn mellem noen av de andre, som da også gav den så mange hugg som tiden og omstendighetene tillot, inntil de langt om lenge fikk roet sig igjen, og lå en stund stille, til der kom en annen avbrytelse. Tilslutt fyrte vi på de to vi hadde utsett oss, selvom vi ikke fikk nakkeskudd på dem. De skvatt til, og halvt bedøvet fikk de veltet sig i vannet. Der blev et røre! Hele flokken for med de svære stygge hodene i været, glodde på oss, og en efter en styrtet de utover mot vannkanten. I en hast hadde vi ladd igjen; nu var det ikke vondt om gode skudd — det smalt, og der lå to dyr, et ungt og et gammelt. De andre gikk ut, bare én blev liggende rolig og så forundret på sine to døde kamerater og på oss som kom gående rett mot den. Vi visste ikke riktig hvad vi skulde gjøre; vi syntes de to som lå der vilde gi oss mer enn nok arbeide; men like fullt var det fristende å ta denne store kolossen med det samme. Mens Johansen stod med børsen, tvilrådig om enten han skulde skyte eller ikke, nyttet jeg leiligheten til å ta et fotografi av ham og hvalrossen. Det blev til at vi lot den fare i fred; vi syntes ikke vi hadde råd til å ofre flere patroner. Imens kokte vannet utenfor av de rasende dyr, som brøt isen op rundt omkring, og fylte luften med sine brøl. Især syntes selve storoksen å ville oss til livs; den kom stadig tilbake til iskanten, krøp halvt innpå for å grynte og brøle mot oss og se langt efter sine døde kamerater, som den nok vilde ha med sig; så kastet den sig ut, bare for snart å komme igjen. Litt efter litt fjernet hele flokken sig, og vi hørte storoksen grynte lenger og lenger unda; men med ett stakk det svære hodet atter op ved iskanten vår, brølte utfordrende, og