det stadig ut før alt var i stand, og vi vilde ikke flytte inn før det var helt ferdig.
Den dagen vi flådde de siste hvalrossene, hadde jeg tatt adskillige ryggsener av dem, som jeg mente kunde komme til stor nytte når vi skulde sy oss klær til vinteren; vi eide jo ikke tråd. Først et par dager efter (den 26. september) husket jeg at disse senene var glemt igjen på isen ved skrottene; jeg drog straks avsted for å se efter dem, men opdaget til min sorg at måker og rev for lenge siden hadde dratt av med dem. Litt trøst var det at jeg fant slag efter bjørn, en som nettop måtte ha vært på skrottene om natten. Idet jeg så mig om, fikk jeg øie på Johansen, som kom løpende efter, vinket og pekte ut mot sjøen; jeg snudde mig den vei — der gikk en stor bjørn frem og tilbake og så på oss. Børsene var snart hentet, og mens Johansen skulde holde sig innved land, for å ta imot bjørnen om den tok veien dit, gikk jeg en lang krok utenom den på isen, for å jage den innover, hvis den skulde vise sig å være redd. Imens hadde den lagt sig derute ved noen huller, formodentlig for å lure efter sel. Jeg stillet inn på den; den fikk se mig, kom først nærmere, betenkte sig så, og fjernet sig igjen langsomt og majestetisk utover ny-isen. Men jeg hadde ikke videre lyst på å gå efter den veien, og om holdet enn var langt, tenkte jeg jeg fikk forsøke. Først ett skudd; det gikk over. Så et til; det traff. Bjørnen skvatt i, gjorde noen jump bortover, og slo så i sinne i isen, så der gikk hull, og det bar igjennem med den. Der lå den og plasket og plasket, og brøt den tynne isen under sig, mens den prøvde på å komme op igjen. Snart var jeg på siden av den, men vilde ikke ofre nok en patron; jeg hadde også et svakt håp om at den skulde klare sig ut av vannet selv, så vi slapp å trekke det tunge dyret op. Ropte så til Johansen at han måtte komme med tau, kjelker og kniver — og imens gikk jeg op og ned og ventet og så på. Bjørnen arbeidet voldsomt og gjorde åpningen omkring sig større og større. Det ene forbenet var skutt over, så den bare kunde bruke det andre og begge bakbenene. Alt i ett tok den tak og skjøv sig op; men ikke før var den kommet halvt inn på isen, så brotnet det under den, og den sank i igjen. Efter hvert blev bevegelsene mattere og mattere, og tilslutt lå den bare stille og pustet; så noen trekninger, benene rettet sig stivt ut, hodet sank ned i vannet, og alt blev stilt. Mens jeg gikk der, hørte
