isen med dem alle tre. Der stupte moren; ungene stod forundret og sørgende omkring, men tok flukten da vi nærmet oss, og det var ikke mulig å komme dem på skudd. Stadig holdt de sig på ærbødig avstand, og så på oss, mens vi drog den døde binnen inn til land og flådde henne. Da vi tørnet ut næste morgen, stod de og snuste på skinnet og kjøttet. Før vi kom på skuddhold, fikk de se oss, og fór avsted igjen. Vi så at de hadde holdt til der om natten; de hadde spist op mavesekken av sin egen mor — der hadde vært noen spekkbiter i den. Om eftermiddagen kom de tilbake påny; også den gangen prøvde vi forgjeves å få skudd på dem. Da vi krøp ut næste morgen (lørdag den 28. september), fikk vi øie på en svær bjørn som lå og sov borte på spekkhaugen. Johansen krøp like inn på den bak noen stener. Bjørnen hørte nok det rumsterte litt, lettet på hodet og så sig rundt. I det samme smalt Johansens skudd, og kulen gikk tvers igjennem strupen like under hjerneskallen. Bjørnen reiste sig langsomt op, så foraktelig på Johansen, betenkte sig litt, og så gikk den rolig derfra med lange skritt, som om ingenting hadde hendt. Straks efter hadde den et par kuler fra oss begge i kroppen, og falt ute på tynn-isen. Den var så full av mat, at mens den lå der, rant det spekk og tran og vann ut av munnen på den og utover isen, som litt efter litt sank under vekten av den, så den blev liggende i en stor dam; vi trakk den skyndsomt inn til stranden før det brotnet under den. Det var en av de største bjørner jeg noensinne har sett, men også den magreste; der fantes ikke antydning til fett på den, hverken under skinnet eller mellem tarmene. Den hadde visst sultet lenge; men så måtte den også ha vært ubendig sulten; for det var utrolige mengder den hadde lagt i sig av vårt hvalrosspekk. Og slik som den hadde rumstert! Først hadde den slengt den ene kajakken unda, så hadde den hivd spekkhaugen utover til alle sider, så karvet av det beste fettet av omtrent hvert eneste stykke, derefter hadde den rotet sammen spekket på et annet sted igjen, og så, god og mett, lagt sig til å sove oppå det — kanskje for å ha det ved hånden når den våknet. Før den gav sig i kast med spekkhaugen, hadde den gjort et annet stykke arbeide, som vi først senere opdaget: den hadde drept begge ungbjørnene som vi hadde hatt gående der. Vi fant dem begge i nærheten med knust skalle og stivfrosne. På slagene kunde vi se hvorledes den
Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/187
Denne siden er ikke korrekturlest