der var ikke mer avveksling i dem enn der var i vår samtale. Ved sin tomhet gir i grunnen dagboken det fyldigste billede av vårt liv i de ni månedene vi lå der.
«Onsdag den 27. november, ÷ 23°. Det er blåsende vær, snefokket hvirvler en om ørene med det samme en stikker hodet op av husgangen. Alt grått i grått. En skimter de sorte stenene i sneen et stykke op efter uren, og ovenover aner en den mørke bergveggen; men hvor en ellers vender øiet, ut mot sjøen, innefter fjorden, overalt det samme blytunge mørke — en er stengt ute fra verdensrummet, lukket inn i sig selv. I hårde kast kommer vinden settende og pisker sneen foran sig; men opunder bergkammene suser og bruser den i basaltveggenes sprekker og huler — den samme evige sang som den har sunget gjennem årtusener som gikk, og som den vil synge gjennem årtusener som kommer. Og sneen hvirvler avsted som den alltid gjorde i tidenes skiften; i alle sprekker og fordypninger legger den sig, men urens stener når den ikke å dekke, like sorte stikker de frem i natten. På plassen foran hytten springer to skikkelser som skygger i vinternatten op og ned gjennem snefokket, for å holde varmen, og slik skal de springe frem og tilbake på den vei de har tråkket op der ute, dag efter dag, til våren kommer.»
«Søndag den 1. desember. Et vidunderlig vakkert vær de siste dagene; en kan aldri bli trett av å gå op og ned der ute på plassen, mens månen forvandler hele denne isverden til et eventyr. Der ligger hytten ennu i skyggen under berget som henger mørkt og truende utover deroppe; men over isen og fjorden hviler månelyset som en sølvdis, med gjenskinn fra alle snekammer og hauger. En åndeaktig skjønnhet som fra en utdødd klode, bygget av skinnende marmor. Nettop slik må berget stå der, frossent og iskoldt, slik må vannene ligge der, stivnet under snedekket. Og som alltid seiler månen tyst og langsomt på sin endeløse bane gjennem det døde rum —. Og alt er så stille, så engstende stille; den store taushet som skal komme den dag da jorden igjen blir øde og tom, da reven ikke lenger ferdes i urene her, da bjørnen ikke streifer om på isen der ute, og ikke engang vindene raser . . . åndeløs stillhet. I nordlysflammen svever rummets ånd over de stivnede vanner. Sjelen bøier sig for nattens og dødens majestet.»
