langt i natten over disse flater, hvor en bare ved å gå op på et høit koss lett kan få en utsikt på mange mils omkrets.
Jeg hadde vært redd for at hundene skulde vende tilbake til «Fram», om de kom løs, og hadde derfor latt gjøre to stål-liner som der med små mellemrum var festet korte kobler til. I dem kunde alle hundene bindes når linene blev spent ut på isen mellem to stokker eller kjelker. Like fullt slapp imidlertid flere av hundene løs; men merkelig nok gikk de ikke sin vei, de holdt sig til de andre og til oss. Der var naturligvis et sørgelig bikkjeleven omkring teltene den første natten; det forstyrret søvnen for flere av oss.
Næste morgen (fredag den 1. mars) skulde en av kameratene koke kaffe; men han var uvant med kokeapparatet, og det tok hele tre timer før han fikk den ferdig. Så hadde vi en koselig frokost sammen, og først klokken halv tolv om formiddagen gav vi oss på vei. De fem kamerater fulgte oss et par timer, og vendte så om for å nå tilbake til «Fram» samme kveld. «Det var visstnok et freidig farvel de tok» — sier dagboken — «men det er alltid trist å ta avskjed, selv på 84°, og det blinket vel en tåre i et og annet øie.» Det siste Sverdrup spurte om, da han satt på kjelken foran mig og vi skulde skilles, var om jeg trodde det bar avsted til sydpolen når jeg kom hjem; hvis så var, håpet han jeg ventet til «Fram» kom; og så bad han mig hilse kone og barn.
Så drog da Johansen og jeg videre. Men det gikk sent med oss to alene om seks kjelker som stanset for alle de kneiker og ujevnheter som var; dessuten blev isen styggere også, så det utover eftermiddagen var vanskelig å finne frem på grunn av mørket — dagene var jo korte ennu, og solen ikke over horisonten, vi slo derfor leir temmelig tidlig.
«Onsdag den 6. mars. Atter sitter vi ombord i «Fram», for å ta fatt for tredje gang — men da blir det vel alvor. Lørdag den 2. mars fortsatte vi nordover med våre seks kjelker efterat jeg hadde vært en tur i forveien og funnet noenlunde fremkommelig terreng. Smått gikk det; vi måtte gjøre nære på seks vendinger hver, da kjelkene stanset overalt og måtte hjelpes frem. Jeg så altfor tydelig at på denne vis kom vi ingen vei; der måtte gjøres en forandring, og jeg bestemte mig til å slå leir for å se litt på isen nordefter og overveie saken. Da vi hadde koblet hundene, drog jeg avsted; imens skulde
