Johansen sover så det durer i hytten. Jeg er glad hans mor ikke
ser ham nu; hun vilde sikkert ynkes over gutten sin, så svart og fæl
og fillet han er, med sotgrimer over hele ansiktet. Men bare vent,
hun skal nok få ham igjen både rød og hvit og gild!»
«Onsdag den 8. januar. I natt hadde vinden blåst kjelken vi hadde termometret vårt hengende på, utover lien. Et voldsomt vær, forrykende vind, så en mest mister pusten når en stikker nesen ut. Vi ligger her inne, prøver å sove, sove tiden bort. Men det går ikke alltid. Huff, disse lange søvnløse nettene, når en kaster sig fra den ene siden til den andre, spenner i benene for å få litt varme i de stivnende føtter, og bare ønsker én ting i verden: å sove. Ustanselig arbeider tankene med alt der hjemme, mens den lange, tunge kroppen forgjeves søker å finne en tålelig stilling på de knudrete stenene. Men allikevel sniler da tiden sig frem. Idag er altså lille Livs fødselsdag kommet. Nu er hun tre år, hun må være en svær jente nu. Stakkars liten, du savner nok ikke far din. Men næste fødselsdag, da kan jeg vel være med. Hvor vi skal bli gode venner! Du skal få ride ranke, og jeg skal fortelle dig eventyr der nordfra, om bjørner, rever, hvalrosser og «alle dei underleg’ dyra» oppe i isen. Nei, det er ikke til å holde ut å tenke på . . . .»
«Lørdag den 1. februar. Her ligger jeg giktbrudden; men der ute blir det litt efter litt lysere, dag for dag blir himmelbrynet rødere over breene i syd; endelig en dag vil solen tre over kammen, og den siste vinternatt er forbi; våren kommer. Ofte fant jeg vel vemod i våren; var det fordi den svant så hurtig, fordi den bar på løfter som sommeren aldri holdt? Men denne vår har ikke vemod; den gjærer og yrer ikke; dens løfter må bli holdt — det var for grusomt annet.»
Det var en eiendommelig tilværelse å ligge slik i en hytte under jorden en hel vinter over, uten noe å ta sig til. Slik som vi lengtet efter en bok! Hvor vi syntes vi hadde hatt det deilig ombord på «Fram», da vi hadde hele biblioteket å ta av! Vi kunde ligge og fantasere for hverandre om hvor hyggelig dette livet i grunnen vilde vært, når vi bare hadde hatt litt å lese. Johansen nevnte stadig med et sukk Heyses noveller; dem hadde han særlig likt ombord, og den siste han leste hadde han ikke nådd slutten på. Det lille leselige som fantes i våre navigasjonstabeller og almanakken, hadde jeg alt lest
