Johansen gi hundene mat[1] og sette op teltet. Jeg hadde ikke gått lenge før jeg kom ut på vide vakre sletter igjen, som var lette å ferdes over, så forsåvidt var alt i orden; men lasten måtte minskes og kjelketallet innskrenkes. Best var det derfor enda en gang å snu om, for å foreta de nødvendige forandringer ombord, og få de kjelker vi kom til å ta med ytterligere styrket, så vi kunde være trygge på at de skulde holde ut. Vi kunde nok gnaget oss et stykke nordover slik som det var også, og lasten vilde jo litt efter litt letne; men smått og trått vilde det gå, og før lasten blev rimelig, var kanskje hundene utslitt. Det var litt koldt for dem å sove nu; vi hørte mange av dem jamre sig mesteparten av natten. Skulde imidlertid lasten minskes, og reisen altså beregnes på kortere tid, vilde det være bedre å vente med å dra avsted til noe lengere ut i måneden, når vi kunde nytte den tid da dagen var lysere og mindre kold, og føret følgelig lettere. Efter enda en natt i teltet — hvor det var slemt nok å komme inn i den stivfrosne pelsen og ned i posen som også var stivfrossen — besluttet jeg næste morgen (søndag den 3. mars) å vende tilbake. Jeg spente dobbelt forspann for en av kjelkene, og nu bar det over skrugarer og isstykker og alle de ujevnheter som fantes, hjemover til «Fram», så jeg hadde min fulle hyre med å følge. På et par timer var jeg fremme den samme veien som vi hadde brukt tre dager om på utreisen. Fordelen ved en lettere last var altfor iøinefallende.
Som jeg nærmet mig «Fram», fikk jeg til min forbauselse se den øverste rand av solen over isen i syd. Jeg hadde ikke ventet den ennu; det var refraksjonen ved den lave temperatur som gjorde den synlig så tidlig. Det første jeg fikk høre da folk kom mig imøte fra skuten, var at Scott-Hansen forrige eftermiddag hadde tatt en observasjon som gav 84° 4’ n. br.
Det var unektelig behagelig enda en gang å strekke sine lemmer på sofaen i «Fram»s salong, å drikke sig utørst på deilig lime-juice med sukker, og spise en civilisert middag igjen. Om eftermiddagen reiste Scott-Hansen og Nordahl tilbake til Johansen med mitt hundespann; de vilde holde ham med selskap om natten. Efterat jeg hadde forlatt ham, skulde han begynne tilbakeferden som han best kunde, til jeg
kom med flere folk for å hjelpe ham. Hundene gjorde ikke veien
- ↑ Hundene fikk mat én gang i døgnet, hver kveld efter endt dagsmarsj.
