Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/210

«Tirsdag den 10. mars. Bjørnen i forgårs kom tilpass, og en fornøielig fyr var det i grunnen. Smått var det blitt for oss både med spekk og kjøtt, men mest med spekk, og vi lengtet meget efter en bjørn; vi syntes det måtte være på den tid de skulde komme igjen nu. Jeg hadde nettop brukt søndagsformiddagen til å sy istand vindbuksene og lappe komagene, for å være i orden om en bjørn skulde komme. Johansen, som hadde kokkeuke, hadde også sydd litt, og holdt nettop på å rense op hytten til søndagen og bære ut en del ben og kjøtt. Han hadde alt fått det ut i husgangen; men ikke før hadde han slått op skinnet over åpningen der ute, før jeg hørte ham tumle inn igjen på hodet over benhaugen og si: «Det står en bjønn like utfor døra!» I fykende fei rev han børsen ned fra taket, og stakk hodet ut igjen i husgangen — men drog det skyndsomt til sig: «Han står like ved her, og spekulerer visst på å komme inn!» Han fikk vridd dørskinnet litt til side, så vidt han fikk albuerum til å skyte; men det var ikke så greit, husgangen var trang nok før, og nu var den tilmed full av alle kjøttstykkene og ryggradene. Jeg så ham legge til kinnet, der han lå sammenkrøpet — men han tok ned igjen, hadde glemt å spenne hanen. Og bjørnen trakk sig litt tilbake, han så bare snuten og labbene. Men nu begynte den å kare nedi gangen med den ene labben, som den vilde inn, og Johansen syntes han måtte skyte, enten han så eller ikke. Han stakk børsen ut så pipen kom til å peke op forbi overkanten av døråpningen; det syntes han måtte gå like i bringen på bjørnen — så brente han av. Jeg hørte et dumpt brøl, og sneen knaset under tunge steg, som bar innover mot uren. Johansen ladde på ny, og stakk så hodet op av åpningen. Ja, han så den gå borti der, sa han, og det var nok ikke rart med den; dermed strøk han efter. Jeg lå imens på hodet inne i posen og rotet efter en ladd som jeg endelig skulde ha på foten, og som jeg slett ikke kunde finne. Efter lang leting fant jeg den da tilslutt, naturligvis på gulvet. Så blev jeg også klar; og forvarlig rustet med børse, patroner, kniv og fil (til å bryne flåkniven med) satte jeg efter. Jeg hadde nu også fått vindbuksene på; de hadde hengt ubrukt hele vinteren i kulden, av mangel på tråd til å lappe dem med; men nu da det bare var ÷ 2°, måtte de naturligvis frem. Jeg fulgte sporene; de bar vest- og nordover langs landet. Om en stund møtte jeg Johansen, som sa at den lå død lengere frem; han