Klokken 7 om kvelden forlot vi vårt vinterhi, og ferden mot syd
begynte. Efter å ha ligget stille hele vinteren var vi lite oplagt til å
gå, og vi syntes at kjelkene med de lastede kajakkene var tunge å
trekke. For ikke å ta det for stritt i begynnelsen og for å få myket
op benene litt, før vi begynte å anstrenge oss hårdt, gikk vi bare noen
få timer denne første dag. Vel tilfreds slo vi da leir. Det var slik en
lykkelig følelse å vite at vi endelig igjen var på vandring, og at det
nu virkelig bar hjemover.
Den næste dag (onsdag den 20. mai) gjorde vi også bare en kort marsj. Vi styrte mot odden i sydvest, som vi hadde gått og sett på hele vinteren. Det var bortenfor den vi skulde ha det åpne vann efter himmelen å dømme. Vi var meget spent på å se hvorledes landet strakte sig videre derfra. Var vi nord for Kapp Lofley, da måtte jo landet der begynne å gå i sydøstlig retning; strakte kysten sig videre i sydvest, da måtte jo dette være et nytt land lengere vest, ved Giles Land.
Torsdag den 21. mai hadde vi da frem til odden og slo leir der. Vi hadde hele vinteren kalt den for «Kapp Det Gode Håp», fordi vi der ventet å finne forandrede forhold, som vilde lette vår fremkomst, og håpet skulde da heller ikke skuffe oss. Oppe fra fjellkammen så jeg åpent vann ikke langt fra oss i sydvest, og dessuten to nye sneland, et stort forut (i S 40° V, mv.), og et ikke meget mindre i vest (S 85° V, mv.). Dette var helt bredekt og så ut som et regelmessig hvelvet skjold. Hvordan kysten strakte sig videre kunde jeg ikke se tydelig for en odde sønnenfor, men det lot ikke til at den bøide av sydøstover; vi kunde altså ikke være nær Kapp Lofley. Vi håpet at vi alt næste dag skulde kunne sette kajakkene på vannet, og at det så skulde bære hurtig sydvestover; men vi blev skuffet. Næste dag fikk vi snestorm og måtte ligge hvor vi var.
Lørdag den 23. mai var det fremdeles dårlig vær. Vi gikk et stykke for å undersøke veien videre. Det gjaldt å få vite om vi straks burde dra ut til det åpne vann vi hadde på utsiden av en ø vestenfor oss, eller om vi burde dra sydover på fast-isen langs landet. Vi kom til en bergodde, som bestod av sjelden utpreget søilebasalt, som vi på grunn av dens eiendommelige form kalte for «Kastellet». [1] Her så vi
at landet strakte sig videre i sydlig retning, og at det åpne vann gikk
- ↑ Jacksons Kapp M’Clintock.
