samme vei, bare skilt fra landet ved et belte med fast is. Da isen så ut til å være full av sprekker, bestemte vi oss til å dra over til øen i vest og se å komme tilsjøs fortest mulig. Vi gikk derfor tilbake og gjorde oss sjøklare; først og fremst måtte vi kitte kajakksømmene omhyggelig ved å smelte stearin over dem, og dernæst stuve om lasten, så der blev plass for oss til å sitte i kajakkene. Den næste dag (søndag den 24. mai) drog vi da vestover til øen, og da vi hadde østlig vind og kunde bruke seil på kjelkene, gikk det nokså lett over den flate isen. Som vi nærmet oss øen, røk det imidlertid op en storm fra sydvest, og efter at kjelkene hadde kantret flere ganger, blev vi nødt til å opgi bidevindsseilasen og måtte rigge ned seilene våre. Himmelen blev overskyet, været blev usiktbart, og mot den sterke vinden arbeidet vi oss innover mot landet. Det gjaldt å nå det snart, da uvær tydelig nok var i vente. Men nu blev isen lumsk. Nærmere innved land gikk det sprekker på kryss og tvers, og de var dekket av snelaget, så en vanskelig så dem. Mens Johansen måtte stanse og surre seilet og masten fast på dekket av kajakken sin, forat vinden ikke skulde fyke avsted med dem, drog jeg på i forveien det beste jeg orket innover for å finne en teltplass. Men rett som jeg gikk, sank grunnen under mig, og jeg lå i vannet i en bred sprekk, som hadde vært skjult av sneen. Jeg kunde ikke komme op igjen, skiene var bundet på, og det var ikke råd å få løftet dem op gjennem all den sørpe av sne og isklumper som var rauset i vannet over dem. Jeg var også bundet fast til kjelken ved trekk-selen, så jeg kunde ikke få snudd mig. Heldigvis hadde jeg fått feste med piggkjeppen i isen på den annen side sprekken, og så holdt jeg mig oppe med den og den andre armen, som jeg hadde fått inn på iskanten, og lå tålmodig og ventet på at Johansen skulde komme og dra mig op. Jeg var jo sikker på at han måtte ha sett mig falle i, men fikk ikke vendt mig så meget at jeg kunde se tilbake. Jeg syntes det gikk vel lang tid, og jeg kjente taket for kjeppen gav svikt, så jeg sank dypere og dypere i vannet — det kjølte høiere og høiere opover maven — — så begynte jeg å rope, men fikk ikke noe svar. Jeg brølte høiere på hjelp, og endelig hørte jeg et «Ho!» langt bak mig. En stund efter, da vannet hadde nådd opunder brystet, og det ikke var langt igjen før jeg var helt under, kom Johansen og trakk mig op. Han hadde vært så optatt med
Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/225
Denne siden er ikke korrekturlest