Isen her var merkelig forskjellig fra den vi hadde hatt nordenfor
i nærheten av vår vinterhytte; den var meget tynnere og dekket av
dyp sne, så føret ikke var så godt. Da det derfor den følgende dag
(9. juni) tilmed begynte å kladde, gikk det nokså tungt både for skiene
og kjelkene; men vinden var like god, og vi seilte bra frem like fullt.
Som vi seilte på det beste — vi fór avsted for vinden og var nådd
næsten inn under land — sank Johansen plutselig i med kjelken, sin,
og det var med nød og neppe han fikk berget sig og sakene sine
akterover mot vinden og inn på fastere is igjen. Da jeg kom farende, fikk
jeg også se at sneen foran mig hadde en mistenkelig vasstrukken farve,
skiene begynte å skjære igjennem; men heldigvis var det ennu såvidt
i tide at jeg fikk luffet til, uten noe uhell. Vi måtte ta seilene ned
og gå en lang krok vestover før vi kunde fortsette seilasen. Næste
dag var sneen også kram, men vinden var frisknet, og det skar avsted
med svær fart. Da landet som vi hadde på østsiden,[1] og som vi hadde
fulgt, nu så ut til å bøie sydøstefter, forlot vi det og styrte mot den
sydlige odde av et land vi hadde i sydvest.[2] Det begynte å bli mer
og mer spennende dette. Vi mente vi var kommet tre mil frem den
dagen, og regnet oss på 80° 8’ n. br., og ennu hadde vi land sydligere.
Skulde det fortsette langt i den retning, da var det jo sikkert at vi
ikke kunde være på Franz Josefs Land. Men ennu hadde jeg en
mistanke om det; det var jo ikke langt vi så i det usiktbare været, og
så var det ellers merkelig at kysten på østsiden skulde begynne å bøie
av i østlig retning. Det syntes å kunne passe med Leigh-Smiths kart
over Markhams Sund. Vi måtte i så tilfelle være kommet sydover
gjennem et ukjent sund som hverken han eller Payer kunde ha sett,
og vi skulde følgelig ikke være langt ute av vår lengde allikevel. Men
nei — vår reise nordenfor kunde umulig ha gått tvers over Payers
Dove Gletscher og hans forskjellige øer og land uten at vi hadde sett
dem. Det måtte likevel være et land lenger vest dette, mellem Franz
Josefs Land og Spitsbergen; Payers kart kunde jo ikke være rent galt.
Jeg vilde gjerne ha nådd under landet i sydvest, men måtte stanse på
isen; det blev for langt. «Det begynner å bli smått med provianten
vår nu, vi har litt kjøtt for en dag til; men her er ikke liv å øine
