den norske skikjelke. Men istedenfor de brede flate meier vi brukte på Grønland, gjorde jeg denne gang meiene noe runde under, lik dem man gjerne finner på skikjelkene i Østerdalen og andre steder. Disse runde meier viste sig å være de som gled lettest på det føre vi gjennemgående hadde, og fordi de gjorde de lange kjelkene særlig lette å svinge, var de mere hensiktsmessige i drivisen, hvor de mange ujevnheter ofte gjør det nødvendig å sno sig frem. Meiene var beslått med tynt nysølv, som viste sig meget tjenlig, fordi det stadig holder sig blankt og glatt og ikke ruster. Under disse nysølvskodde meier blev det lagt tynne løse undermeier av lønn, vel tjærebredde. Dessuten blev kjelkene også ellers forsterket på forskjellige måter. Derved blev de visstnok en del tyngre enn jeg fra først av hadde tenkt; men til gjengjeld hadde jeg da også den tilfredsstillelse at de holdt sig brukbare under hele den lange ferd; ikke en eneste gang blev vi sinket eller stanset ved at kjelkene gikk istykker, og det har neppe vært tilfelle på tidligere slede-ekspedisjoner.
Flere ganger har jeg hentydet til klæsdrakten og våre forsøk med den. Skjønt vi var kommet til det resultat at ulveskinnsdraktene var for varme å gå i, tok vi dem med på vår første tur, og gikk tildels i dem; men vi svettet stadig svært. Da vi efter tre dagers fravær vendte tilbake til skuten, var de blitt så tunge ved å opta fuktighet fra kroppen, at vektforøkelsen i vår utrustning var betraktelig, og de måtte henge lengere tid over ovnen i salongen før de blev tørre igjen. Dertil kom den erfaring at når vi la dem fra oss i kulden efter å ha gått med dem en stund, frøs de så stive at de var vanskelige å få på. Alt dette gjorde at jeg ikke var særlig gunstig stemt for dem, og til slutt bestemte jeg mig til å legge dem igjen og isteden holde mig til ulldraktene, som jeg mente fuktigheten vilde dampe igjennem. Johansen fulgte mitt eksempel. Vår drakt kom da til å bestå av omtrent følgende: Innerst på overkroppen to ullskjorter (Jäger-skjorter); utenpå hadde jeg en kamelhårs trøie, og ytterst en islandsk ulltrøie. Istedenfor islendingen hadde Johansen hvad vi ombord kalte en «anorak», av tykt vadmel, med hette til å slå over hodet, på eskimovis. På benene hadde vi ullunderbukser og knebukser av vadmel, med løse vadmels-legger. Til vern mot vind og snefok hadde vi den omtalte vind-drakt av tynt tett bomullstøi; det var et par vide bukser, og en trøie til å dra over
