Det gjensyn som nu fulgte skal jeg ikke forsøke å skildre. Jeg
undres om noen av oss hadde mer enn én klar følelse: vi var igjen samlet
allesammen — vi var igjen i Norge — vi hadde fullført vårt hverv.
Så drog vi da sammen sydover langs Norges kyst. Først kom bukserbåten «Hålogaland» som var leid av staten, så «Fram», tung og langsom, men dess sikrere, og tilslutt den elegante «Otaria»; den skulde følge oss til Trondhjem. Hvor velgjørende var det ikke endelig å sitte i ro og se andre gå foran og ta ut veien!
Overalt hvor vi kom frem strømmet det norske folks hjerte oss i møte, fra damperne med de mange festklædte byfolk og like til den fattigste fisker, som lå i sin båt ute mellem skjærene. Det føltes som gamle mor Norge næsten var stolt av oss, som hun trykket oss tett og varmt i favn, med takk for det vi hadde gjort. Og hvad var det så? Vi hadde bare opfylt vår plikt, hadde ikke mer enn fullført det vi hadde påtatt oss, og det var vel vi som skyldte henne takk, fordi vi hadde fått seile under hennes flagg. Jeg minnes en tidlig morgen. Det var i Brønnøysund; det var ennu gråkoldt; jeg blev purret ut, der var så mange folk som vilde hilse på oss. Halvsøvnig kom jeg på dekket, hele sundet var fullt av båter; vi hadde gått langsomt gjennem; men nu begynte igjen «Hålogaland» der forut å sette fart på, og vi skar hurtigere gjennem vannet. En fisker i en båt lå og kavet og rodde ved siden av oss for å følge. Det var stritt arbeide. Så roper han over til mig: «De skal vel ikke ha kjøpt fisk vel?» — Nei, det skulde vi da ikke. — «De kan ikke si hvor han Nansen er henne, han er vel der borte i «Fram», han?» — «Nei, han skal da være her ombord.» — «Å nei da, det skulde vel ikke være rå til å komme ombord vel, for jeg skulde så nødvendigvis ha sett logi' hans.» — «Det blir visst vanskelig det; jeg tror ikke de har tid til å stanse nu.» — «Det var leit det, for jeg skulde så inderlig gjerne sett han sjøl.» Han drog på å ro; det blev verre og verre å følge; men han stirret stadig stivt på mig som lå der på rekken og smålo, mens Christofersen stod ved siden og knegget. «Siden De har sånn lyst til å sen sjøl, så får De få vite at han er her da,» sa jeg. — «Å nei, å nei! ja jeg tenkte mest det; De får ha velkommen att da!» Og dermed slapp fiskeren årene, reiste sig op i båten og strøk lua av. Mens vi så for videre i den deilige morgen, satt på den elegante engelske yachten og så den
