annen, nydannet, råk i nærheten av skuten. Tre av dem hadde svære lange tenner, som de snart hevet høit over vannet, snart klødde sine veninder med på ryggen. Vi gjorde oss straks klar med rifler og harpun, og løp til råken det forteste vi kunde. Men før vi nådde frem, var bestene borte. Det kunde ikke nytte å komme disse sky vesener på hold, og vi lot dem derfor som oftest seile sin egen sjø for fremtiden.
En og annen storkobbe viste sig også i denne tid; vi gjorde jakt på dem noen ganger, men uten hell, de var for sky. Med fuglejakten gikk det derimot bedre, og allerede den 7. juni hadde vi skutt så mange teister, måker, havhester og alkekonger, at vi den dag fikk vårt første måltid fersk mat det året. Kjøttet av disse fugleartene pleier ikke å stå i høi kurs; men vi spiste det med glupende appetitt, og fant at det smakte fortreffelig, bedre enn de møreste kyllinger.
Pettersen blev snart en ivrig jeger, og noe av det første han aktet å gjøre når han kom hjem, var å kjøpe sig et haglgevær, sa han. Det så også ut til at han hadde ganske gode anlegg som skytter, skjønt han knapt hadde løsnet skudd før han kom ombord i «Fram». Som enhver begynner måtte han jo finne sig i å levere adskillige bomskudd før han kom så langt at han traff det han siktet på. Men øvelse gjør mester, og en vakker dag var han på god vei til å sette sig i respekt som fluktskytter — rett som det var knep han sitt bytte i luften. Men så fulgte det en hel rekke «uhell» en tid utover, og så tapte han troen på sig selv som fluktskytter, og søkte istedet lavere mål for sin ferdighet. Først lenge bakefter blev den virkelige grunn til hans mange bomskudd oplyst. En skøier, som syntes at Pettersen gjorde for stort nederlag på viltet, hadde i all stillhet foretatt en omladning av hans patroner, så han i god tro kom til å skyte med salt istedenfor med bly — og det gjør jo alltid noe forskjell.
Foruten de dyrearter som før er nevnt fantes der på disse bredder også håkjerring, så det ut til. Da Hendriksen en dag skulde spekke noen bjørneskinn, som vi hadde hatt hengende ute i råken en ukes tid, fant han at de to minste av skinnene var næsten opett, så det bare var noen smale strimler igjen av dem. Det kan visst ikke ha vært noe annet enn en håkjerring som gjorde oss denne fortred. Vi hengte ut en stor krok med spekk på, for å prøve å få fatt i en av tyvene; men det nyttet ikke.
