ruinene av smien fjernet sig langsomt samme vei som Storkosset, og tjente i lengere tid som et slags sjømerke for oss. Slik tok det sig også ut på avstand; på sin høieste topp bar det nemlig en mørk kalott, en stor jernkjel som lå der med bunnen op. Vi pleide å opbevare spekk og annen hundemat i den. Efter lang tjeneste var det imidlertid rustet så mange huller i bunnen på den at den blev kassert og slengt bort på skrugaren like ved smien.
Efterhånden som solen og mildværet tæret bort sneen og isen i overflaten, kom skuten daglig høiere og høiere over isen, så at vi den 23. juli hadde 3 1/2 planke oppe av greenharthuden om babord og 10 planker om styrbord. Om aftenen den 8. august revnet vårt flak om babord, og «Fram» forandret nu slagside fra 7° babord til 1,5° styrbord med henholdsvis 4 og 2 planker oppe av greenharthuden og 11 baugjern fri forut.
Jeg var redd for at det lille flaket som vi nu lå fast i lett kunde gå i drift nedover råken dersom isen slakket enda mer, og gav derfor styrmannen ordre til å fortøie skuten til hovedflaket hvor en del av våre saker lå. Ordren blev imidlertid ikke efterkommet hurtig nok, og da jeg 1/2 time senere kom op på dekket, var «Fram» allerede i drift ned igjennem råken. Alle mann blev straks purret ut, og det lyktes oss å hale skuten op til flaket igjen, og få den sikkert fortøiet.
Da vi nu gjerne vilde ha «Fram» helt fri av den is-seng hun så lenge hadde ligget i, bestemte jeg mig for å prøve å sprenge henne løs. Næste dag — 9. august — kl. 7 1/2 om aftenen tendte vi derfor en mine på 3 kg. krutt, anbragt under flaket 3 alen fra akterstavnen. Det gav et ordentlig sjokk i skuten da minen sprang, men isen var tilsynelatende like hel. Det blev en hel disputt om sprengningsspørsmålet. Men som vi var midt oppe i debatten, brast plutselig flaket. Store klumper av under-isen kom dukkende op i åpningene, «Fram» gjorde et voldsomt jump med akterenden, tok fart forover, begynte å slingre sterkt, som om hun vilde ryste is-lenkene av sig, og fór så med et veldig plask ut i vannet. Farten forover var så sterk at en av baugtrossene sprang; men forresten gikk avløpningen godt, ingen skibsbyggmester kunde ønsket sig den bedre. Vi akterfortøiet ved den faste iskant ved hjelp av is-anker, som vi nylig hadde smidd til slikt bruk. Scott-Hansen og Pettersen hadde ellers på et hengende hår fått
