eller mindre åpne sprekker og råker. «Fram» lå fortøid ved nordsiden, nær op mot det nordøstre hjørnet, med baugen mot vest. Straks aktenom henne og skilt fra odden bare ved en smal råk lå et stort flak, o: en av de utskiftede parseller, og på det befant sig bl. a. også en del av vårt kulloplag. Langt borte i vest lå fremdeles Storkosset og drev.
Mens eiendommens andre sider var noenlunde jevne og rette, hadde østsiden en halvmåneformet innskjæring eller bukt som kunde egne sig godt til vinterhavn. Men å komme dit inn med skibet var ikke å tenke på så lenge råken mellem eiendommen og flaket østenfor holdt sig lukket.
Den 2. september ut på eftermiddagen slakket endelig isen så meget at vi kunde gjøre et forsøk. Ved hjelp av taljer fikk vi også hivd skuten en skibslengde østover; men lenger var det foreløbig ikke mulig å komme, da ny-isen alt var blitt tykk (÷ 5° om natten) og noe sammenskrudd. Heller ikke nyttet det å bruke is-sagen til å skjære råk, da sørpen var så tykk at vi ikke maktet å stikke flakene vekk eller under hverandre.
Næste dag blåste det først en kuling av sydøst med regn. Men kl. 6 løide vinden av og gikk sydlig, og kl. 8 begynte det å slakke adskillig mer op i råken. Da det nu blev bedre plass, gikk det også ganske raskt med å skjære oss vei i ny-isen, og innen middag var «Fram» halt inn i bukten og fortøid i den vinterhavn som vi alle håpet måtte bli dens siste.
Ved Nansens og Johansens avreise beholdt vi 7 hunder igjen ombord: Tispen «Sussi» og de 6 yngste hvalper: «Kobben», «Snadden», «Bella», «Skvint», «Axel» og «Boris». Den 25. april nedkom «Sussi» med 12 unger. Vi hadde laget et koselig lite hus til henne på dekket og trukket det med renskinn. Om morgenen kom Pettersen ned og fortalte at «Sussi» løp omkring på dekket og pep og bar sig. Mogstad og jeg gikk da op og stengte henne inn i huset, hvor hun så straks fikk en unge. Senere på dagen fant vi en ihjelfrossen hvalp på dekket. Hun hadde altså begynt forretningen før vi kom op om morgenen. Da vi ut på eftermiddagen fikk se at der stadig kom flere og flere borgere til verden, og vi fryktet for at moren ikke formådde å varme dem alle, tok vi og flyttet hele familien ned i salongen. Alle hvalpene var store og vakre, de fleste ganske hvite, og så ut til å bli små «bjelkier», som samojedene under ett kaller alle hvite hunder. De vokste
