og trivdes utmerket som salongpassasjerer og blev degget og kjælt for av alle. I salongen holdt de hus en måneds tid, men så anbragte vi dem i det omtalte hus på dekket. Da de hadde vært der oppe i noen uker, så det med én gang ut som om de var stanset i veksten, skjønt de stadig blev foret godt med rått bjørnekjøtt, melk og restene av våre måltider. — En ukes tid ut i august døde to av hvalpene av krampe. En tredje lyktes det doktoren å redde ved hjelp av varme bad og omhyggelig pleie. I slutningen av måneden fikk atter en av dem et krampeanfall og døde, enda den fikk varme bad og godt losji, først i salongen og senere i arbeidslugaren.
I begynnelsen av september, da det på grunn av hyppig regnvær blev riktig vondt og fælt i hundehuset og på dekket, bygde vi et hundehus ute på isen med forkappen som tak og et gulv av bord med en masse høvelflis over. Mens byggearbeidet stod på, slapp vi hele hundeflokken ut på isen. Men efter en halv times lek begynte hvalpene å få krampe, den ene efter den andre. Anfallene gikk dog snart over. Vi gav dem en overhaling med såpevann, og slapp dem så inn i deres nye bolig.
Alt efter som hvalpene blev eldre, måtte vi ha godt opsyn med dem når de slapp ut på isen. De lekte og tumlet sig i ustyrlig vilterhet, og så hendte det flere ganger at de dumpet ned i råkene; med adskillig besvær blev de da fisket op igjen av den vakthavende «hundefut» eller andre som var til stede. Dessuten begynte de snart å få lyst på lengere utflukter og fulgte våre spor langt ut over isen.
En dag var doktoren og jeg ute for å fotografere. Vel 1/4 mils vei fra skibet traff vi på en veldig ferskvannsdam og tok oss en liten hvil på dens innbydende speilblanke is-flate. Mens vi lå og dovnet oss og pratet, kom «Kobben» efter oss. Så snart den fikk øie på oss, stanset den og stod og spekulerte på hvad mon vi kunde være for noen underlige vesener. Så begynte vi å krype på alle fire henover imot den. Men da kan det hende «Kobben» fikk ben under sig. Den la i vei hjemover av alle krefter som om det gjaldt livet, og selv da vi var kommet henimot skibet og flere av de andre hundene møtte oss og kjente oss, var stakkaren enda så vettskremt at det varte en god stund før han våget sig bort til oss.
Den 28. september mistet vi igjen en av hvalpene. Den fikk krampe
