MOT NORD
å endelig ved middagstid den 14. mars drog vi da fra «Fram»
under dundrende salutt. For tredje gang tok vi avskjed. Noen av kameratene fulgte et stykke på vei. Sverdrup vendte snart om for å nå til middagen klokken 1 ombord. Det var på toppen av et koss vi to sa farvel til hinannen. «Fram» lå der bak oss. Jeg minnes ennu hvor jeg stod og så efter ham, der han lett og ledig for hjemover på skiene. Det var som jeg ønsket å slå følge for igjen å kunne benkes i den lune salong; jeg visste for vel at der lå et liv av slit foran mig, og at lang tid skulde gå før en atter kunde spise og hvile sig under et lunt tak; men at den tid skulde bli så lang som den i virkeligheten blev, hadde vel ingen av oss den gangen trodd. Vi mente alle nærmest at enten lyktes ferden og vi kom hjem samme år, eller også lyktes den ikke.
En stund efter at Sverdrup var gått måtte også Mogstad vende om. Han hadde tenkt å følge med til næste dag; men de svære ulveskinnsbuksene hans holdt på å renne fulle av svette, sa han, og så måtte han jo tilbake til ovnsvarmen ombord for å tørke. Så var det da Scott-Hansen, Hendriksen og Pettersen som drev på og svettet med hver sin bør på ryggen. Det var næsten slemt for dem å følge oss når det gikk over flat is, så fort fór vi; men møtte vi skrugarer, stanset det op, og kjelkene måtte hjelpes over. På et sted var skrugaren så slem at vi måtte bære kjelkene et langt stykke. Da vi efter adskillig slit var kommet på den andre siden, ristet Peder tvilrådig på hodet og sa til Johansen at vi kom nok til å møte meget slik stygghet og slite nok vondt før vi fikk spist så meget av lasten at kjelkene blev lette å frakte over. Nu fulgte en lengere strekning med stygg is, og
