Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/333

Denne siden er ikke korrekturlest


I de nærmeste dagene efter 17. mai var vi fullt optatt med å gjøre klar maskinen med alt dens tilbehør samt ror- og propellbrønnen. Først forsøkte vi å pumpe vann på kjelen gjennem en slange fra et vannhull ute på isen. Men det var ennu så koldt at vannet frøs i pumpen. Vi blev nødt til å bære vann i pøser og slå det på kjelen gjennem en seilduksslange vi hadde sydd. Så reiste vi skorstenen og begynte å fyre under kjelen, og utpå eftermiddagen den 19. mai hadde vi dampen oppe — for første gang siden vi høsten 1893 kom fast i isen.

Dernæst hugget vi bort så meget som mulig av isen i propellbrønnen, og førte en dampslange derned. Den gjorde god virkning. Vi forsøkte å bruke damp til å smelte bort isen i propellhylsen omkring akslingen, men uten merkbar nytte. Vann til kjelen skaffet vi oss derimot nu nokså lettvint ved å fylle is-stykker i en vanntank på dekket og smelte dem med damp.

Efter aftens var vi nede i maskinrummet for å prøve å tørne akselen, og til slutt lyktes det oss også å få den dreid 3/4 rundt. Hermed var seiren vunnet, og vi var alle vel fornøid med dagens arbeide.

Næste dag smeltet vi bort isen i rorbrønnen med damp, og kl. 1 1/2 begynte Amundsen å «move» maskinen; det fløt op en del store is-stykker fra rorstilken eller rammen; de blev fisket op, og dermed var alt i orden. Amundsen lot maskinen gå en tid, og alle mann var nede hos ham for med egne øine å se det vidunderlige og overbevise sig om at det virkelig «gikk rundt» for ham der nede.

Det var en hel begivenhet for oss dette. Det fylte oss med nytt mot og med håp om snart å slippe ut av vårt langvarige fengsel, om så veien var både trang og vrang. «Fram» var ikke lenger en viljeløs ball for drivisens luner. Nu var den prektige skuten vår våknet til liv igjen efter sin årlange vinterdvale, og vi følte med henrykkelse de første sitrende pulsslag fra hennes sterke hjerte. Det var som om «Fram» forstod oss og vilde si: Ut! Mot syd! Mot hjemmet!

Isforholdene omkring skuten var imidlertid ennu ikke så gunstige at det var noen utsikt til å komme løs for det første. Der viste sig jo adskillige vårbud, temperaturen steg, og sneen svant hurtig; men vi lå fremdeles omtrent på samme bredde hvor vi hadde ligget i månedsvis, nemlig på ca. 84°. Fra tønnen så vi visstnok en stor råk som