tvers igjennem mindre flak. Fra kl. 5 1/2 til midnatt avanserte vi 16 kvartmil; maskinen bruktes som kompound hele den siste vakten.
Efter midnatt (den 13. august) styrte vi først i sydvestlig, derpå i sydlig og sydøstlig retning gjennem alltid løsere is. Kl. 3 fikk vi en tett mørkning av vann i sikte i SSO, og kl. 3 1/4 satte vi gjennem de siste isflak ut i åpent vann.[1]
Vi var fri! Bak oss lå 3 års slit og savn og byrden av tunge tanker i lange netter — foran oss livet og gjensynet av alt som vi hadde kjært. Bare noen få dager ennu . . .! Et virvar av stridende følelser trengte sig på hver og en av oss. En stund var det som vi ikke riktig kunde tro våre øine, som om det dypblå skvulpende vann for baugen var et sansebedrag, en drøm. Ennu hadde vi jo et godt stykke igjen til den 80. breddegrad, og bare i riktig gunstige somrer pleide det isfri hav å strekke sig så langt mot nord. Kanskje vi bare var kommet inn i en stor åpen kulp, og ennu hadde et veldig isbelte å klare foran oss?
Nei, det var virkelighet. Det fri ubundne hav omgav oss på alle kanter — og vi følte med vellyst hvorledes «Fram» saktelig duvet i de første svake dønninger.
Vi gjorde honnør for vår overvunne motstander, og sendte den til avskjed en dundrende salutt. Ennu et langt blikk mot de siste utydelige konturer av is-koss og flak — så lukket tåken sig bak oss.
Kursen blev foreløbig satt efter kompass — SSO — da tåken fremdeles var så tykk at vi ingen observasjon kunde få. Planen var først å styre mot Rødebay for å få landkjenning, og derefter følge vestkysten av Spitsbergen sydover til vi fant en passende ankerplass, hvor vi kunde fylle vann, lempe kull fra rummet over i baksene, og i det hele gjøre «Fram» fullt sjøklar for hjemreisen.
Kl. 7 om morgenen fikk vi under et lite gløtt i tåken en seiler i sikte om babord, og satte nu kursen efter den for å praie den og skaffe oss underretning om dr. Nansen og Johansen. En god time senere var vi kloss under den; den lå bakk, og syntes ikke å ha bemerket oss før vi var like inn på den. Da var styrmannen løpt ned, og meldte at et uhyre av en seiler holdt ned på dem i tåken. Snart myldret
det av folk på dekket, og just som skipperen stakk hodet op, strøk
- ↑ 180 kvartmil gjennem mer eller mindre tettpakket is hadde disse 28 dagers forsering bragt oss.
