som alltid fortreffelig. De øieblikkene var glanspunktene i vår tilværelse som vi hele dagen stundet mot. Men ofte var vi så trette at øinene ség sammen, og vi sovnet med skjeen på vei fra koppen til munnen, så hånden falt død ned og maten skvatt utover.
Efter kveldsmaten tillot vi oss gjerne den luksus å lage litt ekstra drikke: vann så varmt som vi kunde tåle det, med tørret mysepulver opi. Det smakte noe likt kokt melk, og vi syntes det var vidunderlig velgjørende, det varmet like ned i stortåen. Så grov vi oss dypt ned i posen, spente lokket omhyggelig igjen, krøp tett sammen og sov snart de rettferdiges søvn. Men ennu i drømme drev vi i ett vekk på med å slite på kjelkene og drive hundene frem — nordover, nordover! Jeg våknet ofte ved å høre Johansen rope i søvne på «Pan» eller «Barrabas» eller «Klapperslangen»: «Vil du frem, din dævel!» — «Brr, brr, helvetes bikkjer; — sass! sass! Nei, nu bærer det pokker i vold med hele kjelken»
Vi syntes begge det var nokså bra i posen når vi først hadde fått varmen i kroppen; men svært varmt kan det vel like fullt ikke ha vært, for da jeg våknet en natt hadde jeg frosset fingertuppene bort på begge hender.
Imens sov hundene i sneen utenfor.
Om morgenen måtte jeg som kokk tørne ut først for å koke frokosten; det tok en times tid. Annen hver morgen var det gjerne chokolade, smørbrød og pemmikan, de andre morgener smørgrøt (av hvetemel, vann og smør), havregrynsgrøt eller noe lignende, og dertil melk, laget av vann og mysepulver. Når maten var ferdig, blev Johansen purret. Vi satt oppe i soveposen, med et av ullteppene som duk ovenpå, og der blev dekket op, og vi hadde en hyggelig frokost; skrev bakefter litt i våre dagbøker, — og så skulde vi ut. Men som vi var trette! Hvor meget jeg ofte skulde gitt for å ha fått krype ned i bunnen av posen igjen og sove videre døgnet rundt; jeg syntes det måtte være livets høieste nytelse. Men det gjaldt å komme nordover, nordover. Vi rigget oss til, og så ut i kulden for å gjøre kjelkene i stand, greie hundelinene op, spenne hundene for og komme avsted snarest mulig. Å, slik som vi de sure dagene lengtet efter våre varme ulveskinnspelser som lå igjen i «Fram»!
Og så drog vi da. Selv gikk jeg foran for å finne vei gjennem denne
