vinden tvers igjennem oss mens vi satt der på kjelkene og spiste. Stundom bredte vi soveposen ut på isen, tok maten med oss og krøp godt ned i, men opnådde dog ikke å tine posen og klærne op mens vi lå der. Ofte syntes vi det var for surt dette også, og gikk da op og ned mens vi spiste for å holde varmen. Så måtte vi gjerne til med det ikke mindre sure arbeide å greie hundelinene. Vi var glad når vi endelig kunde dra i vei igjen. Om eftermiddagen var det som regel et stykke kjøttchokolade til manns.
De fleste arktiske sledereisende har klaget over den «arktiske tørst»; den har vært betraktet som et næsten uundgåelig onde under lange reiser over snemarker. Den forøkes hyppig ved at man spiser sne. Jeg hadde også forberedt mig på denne tørstfølelse, som vi led sterkt av på ferden over Grønland, og nu hadde vi tatt med lommeflasker (av ebonitt) som vi fylte med vann fra kokeapparatet om morgenen; ved å bære dem inne på brystet kunde vi verge dem mot kulden. Til min forbauselse opdaget jeg imidlertid snart at hele dagen kunde gå uten at jeg så godt som smakte vannet i min flaske; jo lenger det led dess mindre trang følte jeg til å drikke om dagen, og til slutt holdt jeg op å føre vann med mig. At vi så helt blev skånet for denne lidelse lå vel nærmest i at vi i vårt fortrinlige kokeapparat, med forbruk av et minimum av brensel, fikk kokt og smeltet så meget vann at vi kunde drikke alt vi vilde om morgenen.
«Fredag den 29. mars. Det gnager sig jo fremover; men smått går det. Isen er bare så måtelig, ikke som jeg hadde ventet den og som den tegnet i begynnelsen. Her er ofte svære skrugarer av uhyggelig utseende; de hefter meget. Dertil kommer at hundene begynner å bli temmelig langsomme og trege og næsten ikke er til å få frem. Og så disse uendelige greiinger av de stivfrosne trekktauene, som blir verre og verre å ha med å gjøre dess mere tvinn og dess flere knoper det kommer i dem. Uavlatelig hopper hundene over hverandre og inn mellem hverandre, og ikke mange minuttene efter at en har gjort linene fullstendig klare er de tvunnet sammen i en eneste floke igjen. Så stanser en av kjelkene på en isknultre; hundene hyler utålmodig for å komme efter kameratene som drog foran, én biter trekktauet over og setter avsted, så kanskje én eller to til: de må fanges inn, og linene må knopes sammen — å spleise dem skikkelig har en ikke tid til, og
