ophold, uten at vi kan få vilt straks. Jeg har lenge skjønt at polen selv eller dens nærmeste omgivelser er det ikke råd å nå over slik is og med disse hundene. Hadde vi bare så sant hatt flere av dem! Hvad skulde jeg nu ikke gitt for Olenek-hundene! Vi må snu. Litt før eller litt senere. Men når det altså bare er et tidsspørsmål, kunde vi da ikke gjøre vel så stor nytte på Franz Josefs Land som ved å fare her ute i drivisen? Vi har nu hatt god leilighet til å lære den å kjenne, og det vil knapt være noe annet å finne like til polen. Ikke kan vi håpe å nå noe klekkelig stykke høiere heller før tiden tvinger oss til å vende om. Vi bør visst ikke vente stort lengere. Klokken 12 middag ÷ 29,4°. Klart vær, 1 m. vind fra øst. Klokken 12 midnatt ÷ 34°. Klart og stille.»
Det blev mig en større og større gåte, at vi ikke var kommet lenger nord. Jeg regnet og regnet mens jeg gikk, la våre dagsmarsjer sammen og regnet; men alltid med samme utfall: de måtte ha ført oss langt nordenfor 86°, såfremt bare isen lå rolig. Det blev mig snart altfor klart at den nu drev sydefter og at vi i denne lunefulle drift, avhengig av vind og strømninger, hadde den verste fiende å kjempe mot.
«Fredag den 5. april. Begynte marsjen klokken 3 igår morges; men isen var stygg, med råker og skrugarer, så det gikk smått og trått. Det er som å kjøre over lange store urer. Hver eneste slik koster meget tid, først med å finne en gjennemgang og derefter med å få sig og sitt igjennem; og så faller en kanskje i vannet attpå — igår trådte jeg igjennem to ganger. Sliter jeg med å ta ut vei og føre min kjelke frem, så har Johansen det sandelig ikke bedre som har to kjelker å ta vare på; det er et tungt løft bare det er en isknultre en av dem skal over, for ikke å snakke om skrugarene. Men det er god «to» i den karen, han gir det ikke op så brått. På en råk her i forgårs falt han igjen i vannet med begge ben til over knærne. Jeg hadde faret over på ski i forveien uten å merke at isen var skrøpelig. Han kom efter uten ski og gikk ved siden av den ene kjelken. Med ett sviktet isen under ham, og han sank i. Heldigvis fikk han tak i kjelken, og hundene, som rolig blev ved å gå, trakk ham op igjen. Det er mindre behagelig med slike bad nu når en ingen leilighet har til å tørre klærne eller til å få på sig noe tørt, men må gå med det frosne panser til det tørker på
