Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/53

Denne siden er ikke korrekturlest

«Suggen» falt i, og vi måtte tilbake. — Først efter en lang omvei og meget slit nådde vi endelig over med de to siste kjelkene også, og fant en god teltplass, hvor vi har hatt den varmeste natt og den koseligste og luneste morgen (tilbragt med forskjellige reparasjoner) som vi ennu har hatt på hele turen. Vi begynte marsjen klokken 5 igår morges, og stanset her omkring klokken 6 om eftermiddagen. Jeg tror vi igår gjorde den lengste dagsmarsj vi hittil har klart, sikkert henved tre mil. Klokken 2 eftermiddag ÷ 27,6°.»

«Lørdag den 13. april. Nu har vi faret i tre dager over bare god is. Holder det ved slik, blir hjemreisen kortere enn jeg hadde trodd. Jeg forstår ikke denne plutselige forandringen på isen. Skulde det være det at vi nu farer mer langs efter den retning ujevnhetene og skrugarene strekker sig i, så vi ikke så ofte behøver å gå over dem, mens vi før for tvers på dem, og altså stadig måtte over? De råker vi har møtt synes næsten å tyde på det; de har strakt sig meget nær efter vår kurs. Igår hendte det kjedelige uhell at urene stanset, da der var gått for lang tid fra vi krøp i posen forrige natt og til vi slo leir igår. Vi trakk dem naturligvis straks igjen. Men for å finne Greenwich tid har jeg nu ikke annet å gjøre enn å ta tidsobservasjon og bredde idag, og så efter et skjønn anslå den avstand vi har tilbakelagt fra vårt vendepunkt den 8. april, da jeg tok siste lengde. Derved vil feilen neppe bli stor. — Jeg antar at vi ikke kan ha gått mindre enn gjennemsnittlig tre mil om dagen på disse tre dagsmarsjer, og følgelig er vi kommet ni mil i retningen S 22° V. (m.v.). Da vi stanset her igår, blev «Barbara» slaktet. Disse slaktninger er tidsspillende og lite lystelige. Klart vær; kl. 6 ½ i formiddag ÷ 30°; vinden syd (2—3 m.).»

«Søndag den 14. april, påskedag. Vi var uheldige med råker igår, og de drev oss adskillig ut av kursen. Tilslutt blev vi stanset av en som så lei ut, og da jeg hadde gått et drygt stykke langs den uten å finne overgang, syntes jeg at det under slike omstendigheter var heldigst å slå leir og gjøre sig en hyggelig påskekveld. Dessuten skulde jeg regne ut bredde, lengde, klokkeslett-observasjon, og misvisning; det gjaldt jo snarest mulig å få greie på urene, efter at de hadde stått i forgårs. Teltet kom op, og mens Johansen stelte hundene, krøp jeg i posen. Men å ligge og tine op en frossen pose, frosne klær og frosne sko, og samtidig skulle regne ut observasjoner og slå op logaritmer med såre