«Lørdag den 4. mai. Kom vel frem et par mil igår også; men råkene
blir verre og verre. Da vi drog avsted om eftermiddagen — efterat
vi hadde måttet omlaste min kjelke og kajakk og rettet på underlaget
under Johansens kajakk m. m. — var vinden løiet helt, og det var
stille lunt snevær med store snefnokker, aldeles som på en vinterdag
hjemme. Slemt var det visstnok å se; for en vet ikke når det bærer
med og når det bærer mot, i slikt vær. Men føret var ikke så verst.
Sletter hadde vi foran, og frem kom vi. Det var så fortryllende å
fare i dette milde vær (÷ 11,3°); en kunde gjøre hvad en vilde, og
behøvde ikke å være redd for å ta vottene av; ikke grue for bare å
knappe op en knapp. Tenk å kunne bruke de sårfrosne fingrene uten
at det voldte store smerter hver gang en rørte ved noe! Snart blev
livet imidlertid noe forbitret ved råker. Med en del krangel kom vi
da over dem alle sammen, skjønt vi spilte bra meget tid. Endelig fikk
vi lange sletter, freidig drog vi på, og så tittet solen også frem. —
Det er underlig hvad den stemningen gjør allikevel. For litt siden, da
jeg for langs med en svineråk gjennem skruvl og skrugarer og ikke
øinet noen fremkomst, var jeg så trett og utmattet at jeg syntes jeg
kunde sige rett ned for hvert steg, og ingen nytelse i verden stod over
den å kunne få krabbe i posen — og nu, da lykken atter smiler, og
fremkomsten ligger for en, er all tretthet med ett slag strøket bort.
Ut på natten begynte det for alvor å bli slemt igjen. Fra nu av var
det råk i råk, den ene verre å komme over enn den andre, med omveier
og krangel i det uendelige. Det var til å fortvile over, og da så
vinden øket til en god «møllebris» på ny, skulde det ikke bli bedre. Det
er slit uten ende, dette her — å, hvad gav jeg ikke nu for land, for å
ha en sikker vei foran oss, hvor en kunde komme frem en fast marsj
om dagen, istedenfor denne stadige bekymring og utrygghet for råker.
Ingen vet hvor meget bry de ennu kan skaffe oss, og hvilke
viderverdigheter vi kan få for å nå land, og imens minker hundetallet stadig.
De går på det de kan, stakkar, det er sikkert; men hvad hjelper det?
Jeg er så trett at jeg går og sjangler på skiene, og når jeg faller, ønsker
jeg a kunne bli liggende for å slippe å reise mig igjen. Men reven
hadde rett: allting er en overgang. Vi når nok frem en gang —
Idag morges var igjen temperaturen sunket til ÷ 17,8°, efter å ha vært oppe i ÷ 11°, og jeg har derfor ennu håp om at vannet i råkene
