imidlertid kornet sig noe, så kjelkene glir lett, hvor da ikke også de skjærer igjennem; men det hender rett som det er, og da står det bommende fast. For hundene er det tungt, selv om de ikke hadde vært så utslitt som de er. Stakkars dyr, de har det vondt. «Lillereven», den siste levning av mitt oprindelige spann, kan snart ikke gå lenger — og slik et prektig dyr til å trekke som det var! Nu har vi fem hunder («Lillereven», «Storreven» og «Kaifas» for min kjelke — «Suggen» og «Haren» for Johansens). Til dem har vi mat ennu i tre dager efter «Isbjørn» som blev slaktet igår morges, og innen den tid mener Johansen vi skal ha løst gåten — et forfengelig håp, er jeg bange for, om enn blånen i SO eller SSO (mv.) stadig synes å holde sig der og er blitt meget høiere. — Vi begynte marsjen klokken halv syv igår eftermiddag og stanset klokken litt over 3 idag morges, foran en råk. Igår så jeg for første gang ferskvanns-dammer på isen, under noen koss. Her hvor vi stanset var ellers ikke noe å finne, så vi måtte også idag smelte vann; men det blir vel ikke mange gangene det trenges herefter, og det vil jo spare på oljen vår, som det begynner å bli uhyggelig lite av. Ute er vær og føre som det har vært — ingen fornøielse ved å tørne ut til dagens strev. Jeg ligger og tenker på hvor alt er vakkert i Norge nu i juni, hvor solen blinker over fjord og ås og grønne skoger — og dér er . . . . . Men en gang når vi vel tilbake til livet.»
«Onsdag den 12. juni. Det blir verre og verre, igår kom vi omtrent ingen vei, knapt en kvartmil; elendig føre, ujevn is, råker og et bikkjevær sinket oss. Det hadde lagt sig skorpe på sneen, så kjelkene visstnok gled lett når de var ovenpå; men skar de sig igjennem — og det gjorde de alt i ett — så satt de spikret fast. Og for hundeføttene var den slem, denne skorpen, de sank uavlatelig igjennem i den dype sneen mellem kossene, stakkars dyr; det var som å svømme gjennem bløten. Allikevel gled det forover; råker stanset; men over dem kom vi da også. En — den siste — som så lei ut, kom vi over ved å lage bro av småflak som vi fløtet til det smaleste stedet. Men så begynte et skamløst fokk av våt sne eller sludd i svære filler, som ikke vilde holde op igjen; vinden øket også; ingen vei så en i dette villrede av råker og koss; våt blev en som en dyppet kråke; og føret blev umulig, kjelkene hang så omtrent fast i den våte nysne, som snart dannet et lag tykt nok til å legge sig i svære kladder under skiene. Der var knapt
