Et gløtt inn i Ønundar-fjord, vill og forreven,
men mer tiltalende nå enn sist da jeg lå der i storm
med fjellene dekket av nysnø i mai månet for tolv
år siden.
Utenfor møtte vi Ellefsens fem hvalfangere, djerve små båter, som husket seg godt i sjøene, med skumsprøyt over baugen.
Så ved midnatt bar det inn Dyra-fjorden; men jeg kjente den ikke igjen. Den spisse kjeglen der må være Myrum-kotlen. De klynger av hus der på styrbord må være Høgadal; men jeg minnes ikke at der var så folksomt.
Der foran stikker en flat odde ut, — det er så vitt vi kan skimte den gjennom kikkerten i mørket. Jo, der kjenner jeg meg igjen, det er Thingeyre. Men også der synes det å være flere hus enn jeg kan minnes.
Hvor er Bergs sted? — Det skulle vel være lenger inn. Ja der ligger det jo også et dampskip for anker. Det må være en av hans hvalfangere. Nei, det er jo en fabrikk-pipe, det må være riktig. Nei, likevel en dampbåt, med skorstein.
Vi kommer nærmere. Jeg stirrer inn på Thingeyre. Jeg kjenner huset igjen hvor vi bodde, og sov tre mann sammen i hver vår sopepose på golvet på et loft, — hvor jeg skrev en avhandling om «slimålens hermafroditisme» liggende på maven på det samme lofts-golvet . . . Og de dagene, med all sin urolige venting og sine usikre anelser står med ett levende for en.
