Så steg lavaen over havflaten, i fresende skodder;
vulkan-kjegler bygde seg opp, askeregnet mørknet
dagen til natt. Høyere steg vulkanene, krater ved
krater åpnet seg, — men veldigst bygde en kjegle,
steg og steg til mer enn sju tusen fot over
havflaten; det var Beeren-berget. Det ble dekket av
svære breer og jøkler.
Like til sene tider har det vært nye utbrudd på øya, lava-strømmene har veltet fram, breene er blitt smeltet, og vann-flommer med is og grus har fosset i vilt løp nedetter; askeregnet har dekket snøen og isen med tykke, svarte lag langt utover sjøen; jord og hav har skjelvet; jord-kjelen har fosskokt, og pol-nattens stillhet er blitt gjennomskaket av brølene og brakene fra den utstrømmende damp — hele denne is-verden har vært hyllet i den kokende, veltende sky-mørje . . .
Ingen fisk. — Vi damper igjen på nordover for
å gå opp i «Drivtømmer-bukta». Av lannet nordenfor
skimter vi bare av og til Egg-øya gjennom skodda.
Hjort hadde også tørnet ut, og vi sto sammen på brua, tause unner tåke-taket, og så inn i denne fremmede verden. Egg-øya og lava-oddene nordenfor ble etter hvert tydeligere. Det måtte være «Los-båten», den svarte steinen som sto opp av sjøen lik en seiler der på babord baug. Og der nordenfor er bukta hvor vi skal inn.
