11. august 1900.
Vi damper for full fart østover, over den store rullende vann-slette, horisont etter horisont, i natten. — Og med én gang husker jeg at det er jo sommer. Og dette er sommermorgen med voksende lys, og med blå-grå virkelige cumulus-skyer igjen, — tåka lagt langt bak, — og der foran bygger solrødmen sitt vidunderlige alve-lann, blå fjell med gylne kammer, sunn imellom, og her og der seilere av skyer som igjen svinner. En hadde helt glemt sommeren der oppe i tåka.
Nå står jeg og stirrer inn i det lokkende sky-lann mot den voksende morgen-rødmen. Det er som Norge stiger over havbrynet der bakenom. Du deilige lann, det er som en har vært så langt borte siden du sank i havet.
Over oss seiler tjuvjoene i sin lette falkeflukt (mest Stercorarius crepidata, sjeldnere S. pomarina., omtrent alle med lyst bryst, sjelden mørkere former) .
Liksom på overreisen til Islann kommer de her i hele flokker, opp til ti og tjue på en gang, og er nesten enerådende. Av havhester er det forhollsvis få å se, og av krykkjer bare en nå og da.
«Det er et dødt belte her, det er hverken faul eller fisk,» sier styrmannen, som står ved siden av meg på brua og ser utover.
Forut på bakken står folkene og snakker sammen, hellet utover svineryggen, og ser østover mot
