Kl. 3 ettermiddag.
Jeg har sovet etter en travl natt og ligger her på hekken og slikker solskinn. Mørk-blått hav, lys-blå himmel, hvite, seilende sommer-skyer høyt oppe, og Norge stadig nærmere i øst, bak det skarpe blå havbryn.
Der forut henger barkete garn på tørk, og lyser deilig rød-brunt mot det blå.
Solen steker en like inn i sjelen, og livet er blått. Kan en noensinne få for mye solskinn? Nå skinner også sol over Sørkjevatn, og Akeli-nuten, med en enslig snøflekk, Fagerfonni, dirrende i dagen oppe i Ble der langt inne på fjellene i Norge.
Men høyt der oppe utstøter de mørke tjuvjoer sine klage-skrik. De følger oss enda. — Hva vil du her i solskinnet, du svartfugl? Reis hjem til tåka igjen, og forstyrr ikke en manns sommer-drømmer.
Å nei, så maste-toppen lyser vakkert gyllent mot den blå himlen. En minnes Frams gylne maste-topp, når en så den mot blå luft langt der ute fra isen. Det var så underlig ensomt dette gullet der høyt oppe i den kalle luften, — en hilsen fra en rikere verden. — Seil, seil langt, blinkende, gylne drømmer.
Om kvellen.
Nettopp nå no’e gledelig!
I dagevis siden vi fór fra Jan Mayen, har vi speidet etter maneter, natt og dag. Nå endelig ses de første. — Den store håv må ut, mens vi spiser til kvells.
