Neste morgen sto vi ut i Vestfjorden, og vestover
til Svolvær. Stiv kuling, opprørt sjø, enda drivende
skodde over fjell-toppene, men et glimt av solen.
Som vi stampet oss fram unner fjellveggene, og jeg gikk opp og ned på dekket, hilste maskinisten Amot godmorgen i nedgangen til maskinen. Vi så oppetter de furete veggene.
«Det er mye fjell her i Lofoten.»
«Ja, her er mange tonn fjell,» svarte han.
Vell åtte om morgenen nådde vi Svolvær. Det første var å komme i lann og senne telegrammer. Endelig om ettermiddagen svar hjemmefra — alt vell. Om kvellen hollt de vennlige menneskene i Svolvær og Kabelvåg fest for oss.
Neste morgen kom «Vesterålen». Hjort og kaptein Sørensen og de andre fulgte ombord. Enskjønt det bar sørover, var det vemodig å skilles, og vi viftet lenge, til «Vesterålen» stakk ut gjennom det trange innløpet. Hjorts hvite lue, der han sto ytterst på brygga, ble borte bak holmen, og skuta dukket seg med sprøyt over baugen i sjøene, som kom rullende inn Vestfjorden .
Den stive kuling imot forsinket oss tre timer, så vi var forberett på å komme for sent til toget i Trondhjem, uaktet kaptein Nielsen gjorde sitt beste for å hente igjen det forsømte.
Fredag kvell, den 17. august, sto vi inn Trondhjemsfjorden. Så fredelig og stille her var, — fjorden bred og vakker, — åser omkring kledd av gran-skog,
