Vi er på hjemveien, det mørkner. Med ett står vi på brottet. Der nedenunner ligger Ormanbu og Sørkje-vatnet. Månen glitrer i en vinn-stripe ute mot osen, og mitt her nede på vika. Et lett sølv-slør over vannet. Oppe i Ble-nuten en tettere, hvit sky. Månen stor og runn over. Fjellene mørke, dyp-blå, bare lett sløret av måne-disen.
Ovenover det store rom, så uendelig og blått, — noen enkelte flimrende stjerner. I øst blinker Jupiter gul, just over kammen av Synhøvd.
Så høy hvelvingen er i kvell! En ser jorden sveve som en prikk i rommet.
På slik en bakgrunn går vi og pusler med våre små bekymringer. Hva er de — bare om tjue — om ti år? Hva er det for smått vi lever i, og binnes av? Ser vi da aldri inn i rommet?
Bare en slik natt, — så vid, så enkel. — Hit er det likevel vi stunner gjennom dagens jag, uten at vi vet det. — Her finner vi fred for lengselen mot skjønnheten, likevekten . . .
«Vi stiger ned for å møtes», er det sagt. Har ikke hver en av oss, om vi er aldri så hverdags, en slik helligdom hvor vi trer stille, men den gjemmer vi for oss selv, og «stiger ned for å møtes».
Mandag, 5. oktober 1903.
Det var så vitt begynt å lysne av dagen, fredag morgen, da Andres og jeg dro av sted — vi ville riktig gjøre en stortur ned i Hovin-bygda etter hare og fugl.
