skudd; men nå kom også gråtassen hoppende på den hvite snøen like til meg, og stupte.
Sannelig, det hadde vi ikke ventet: — to harer med fire tommer snø over foten. Så stabbet vi hjemover i snø-været.
Da vi kom fram, ble vi mottatt med glade miner, og medynk for det fæle våte været vi hadde hatt. Men da vår bør av hare og fugl ble hentet inn, syntes de ikke lenger synn på oss. Og så kom da vinteren, hvit og tyst. Og her er blitt hast med å pakke for å komme ned til dalen.
Jeg måtte ut og prøve spor-snøen i dag morges og ta farvell. Det hadde snødd i to netter, så det kunne vel tenkes at haren hadde vært ute litt, tross snø-været.
Solen brøt igjennom og skinte så lokkende på de hvite liene. Men det var ingen hare-labb å se.
Så stille det var i den pudrede skogen. Bare et parr meisers fine pip oppe i noen graner. Ikke et far på det hvite teppet, uten etter en ekorn, og de fine strekene etter noen mus. Trærne sto med grenene tynget unner snøen. Vinterens hvile var kommet; — bare Sørkje-vatnet lå der nede åpent og svart i det hvite; men det røk av det som ved vintertid.
Så er det slutt med dette livet i høyden igjen, og det bærer ned til bråket og flisespikkingen, til alt det en ikke vil, — i klungeren.
