den svake, trolske lyden, der må tiuren sitte i et tre på den andre siden av myra. Spillet går støtt.
Vi kommer nærmere og nærmere; alle nerver og muskler spent, øyet suger seg inn i mørket foran. Men hvor er den? Uråd å se mot den svarte skogen.
Rett unner månen står en ensom, liten furu i myr-kanten. Jeg skimter en stor svart klump nede ved stammen — kan det være den? Nei, den rører seg ikke. Jo! der var det sannelig noe som leet seg. Ved neste klunk ble børsa løftet og rettet inn; så klunken deretter: et langt lysglimt ut i mørket, og en smell. — Det gir et blask, og et tungt dunk i myra. Johan springer til, og letter den opp — det er en stor fugl.
Vi blir stående stilt Det er blitt temmelig mørkt; men enda er det tid. Vi hadde hørt en annen tiur spille et stykke unna, mens vi sprang på denne. Vi lyer; men nå er det helt stilt — den er vel skremt av skuddet. Vi drar opp over åsen igjen, og lyer etter den første. Der knepper den, men ikke vil den spille nå heller. Noen knepp gang etter gang, men spill blir det ikke til. Så stilner det helt. — Også tiuren roer seg på natt-kvisten. Da er det vel tid for oss med, og vi drar videre.
Enda var det et godt stykke til Nordmyrene, hvor vi skulle på morgen-spillet; først urer og våte myrer; så over en styggedal, en bekk mellom bratte bergvegger. Opp en høy, bratt ås måtte vi klyve, stykk-omtil på fire.
