Endelig ned på den andre siden. Her, innunner
en utoverhengende berg-vegg, hadde vi funnet godt
ly forrige natten. Men nå var det snart stummende
mørkt, og det var ikke lett å ta seg fram, — snart
over nedfall, snart ute i vass-myr. Vi famlet oss fram,
langs berg-veggen, og her var hulen.
Johan rente runt og banket på alle tørrfuruene etter tyri, til han fant en god, feit stokk. Det kunne trengs til å gjøre opp varmen med nå skogen var så rå. Imens brøt jeg ned tørr-trær, og dro i hop. Snart lyste varmen foran berg-veggen. Av granbar fikk vi tørr seng på den våte bakken, og godt og varmt ble det mellom berget og bålet. Så var kaffe-kjelen i kok, og nisten kom fram.
Vi koste oss etter den lange marsj. Johan fortalte om sine opplevelser både med tiur og elg i disse skogene.
Skinnet fra varmen lyste oppetter bergveggen og utover i skogen på stammene. Tiuren hang og staset opp på en gren på nærmeste gran-leggen. Utenom var det svart natt.
Samtalen døde bort. Johan la seg til å sove, snart hørtes hans regelmessige åndedrag. Varmen falt også av, bare et blaff nå og da når noe fet tyri fattet, og kastet flakkende lys langt ut mot gran-leggene, og opp mot de mørke tre-toppene.
Men mellom grenene seilte den halve måne . . . Alle nattens lyd var stilnet, bare en hubro tutet noen ganger langt, langt borte.
Stort, enkelt, stille — det store rom, det
