hvor Per Gynt hadde stue? Så er det vel Smiu-hammeren der i mitten, og Rondvass-hø med de stupbratte sidene. Men selve Diger-Ronden og Høg-Randen ser en ikke, de ligger bakom. Her foran i øst er Illmann-hø.
Slike fjell! Det er mest som de kommer for brått på en etter den korte overgangen fra dalen. Brystet vier seg, motet og vingene vokser.
Slike flotter å fare fram over! En føler seg så lett så en mest kunne fly, og tankene svømmer i blå luft helt nord mot Ronde-fjellets faste linjer.
Bare vidde til alle kanter — dalene som smale sprekker i fjell-sletta. Dypt der nede bukter seg menneske-livets elv — det blir så langt borte her oppe. En ånder fritt, det er hvile for øye og sinn . . .
Men det dukker andre bilder opp, — lenger borte fra. . . Det blir til festninger, løpegraver — berg av lemlestet menneske-kjøtt . . .
Nei, nei, det forferdelige der ute rømmer en ikke fra, selv ikke her. Aldri gir det fred . . .
Inn i og mellom alt en ser, blanner seg jammeren fra millioner av kvinner som mistet alt — venn, husbonn . . . En ser fortvilete mødre som leter etter sine sønner . . . grånede, nedbøyde fedre som leter etter stammens håp . . .
Et vanviddets mareritt!. . . Og ingen kan stanse det — ingen.
Selve samfunnets grunnvoller skjelver . . . Europas folk — «kulturens bærere» — eter hverandre, tramper
