og den engstelige rypemor flakset opp, og løp med hengende vinger bort etter bakken like foran hunnen, for å lokke den etter seg og bort fra ungene. Ja, jeg har sett rype-høna fare like mot hunnegapet med strittende fjær for å hakke, da hunnen ville ta ungen.
Der er mot og offervilje til døden — kan vi mennesker vise det bedre for avkom og fedrelann?
Lenger nede møtte jeg en flokk med oksekalver som gikk og beitet langs med elva. Ut en å ense hunnen, stormet de inn på, og kringsatte meg, pustet og snuste, og kom med snuten helt inn i hånnen, for å bli klappet og få salt, som om de ikke hadde sett mennesker på lang tid. De er da folkekjære nok . . . og vi? . . .
De fulgte etter nedover dalen, alt det jeg jog og skremte for å få dem tilbake til fjellet.
Ved Bjørnhull-lia traff jeg på den første seter hvor det lå folk, og der gikk jeg inn for å gi fra meg en tollekniv jeg hadde funnet på stien.
En elghunn sto i bann og gnelret ved et uthus. I stua satt kona og sydde, og mannen satt nettopp ved bordet og åt fisk han hadde tatt i tjernet.
De hadde seks kuer og noen geiter på setra, og gården lå øvst i Atne-dalen, og mannen var nærmeste nabo til Høg-Ronden, sa han.
