nedover flatene til den store Sølen-sjøen som strekker seg langt mot nordvest, med skog-kledde ness, og øyer med trer, lik speidende krigs-skip — det gir mest en uhygge-minnelse om dem som ligger der ute i Nordsjøen på lur etter å ødelegge hverandre. Skogene strekker seg utover i ås bak ås, og blinkende sjøer imellom. Etter Sølen-sjøens øy-strødde flate kommer Galten, så Isteren lenger borte, og lengst ute, mellom blå rygger, rommet for selve Femund-sjøen, som ikke kan ses. Over stein-ryggen jeg står på, hever ura seg ende opp mot Sølen-fjellet, med skar, og botner, og snø-striper.
Men bortom Sølen-sjøen og skog-flaten, langt i nord, svømmer høye fjell: Gloføken, Eige-piggen, Gråhøgda, i blå dis under natthimlens drøm.
For bølgende vidder: Det stiger og synker, og stiger igjen utover, stadig høyere — det er musikk. — Uvilkårlig toner Preislied inne i en. —
Ja Preislied? Er det da mulig? Kan en kultur som har skapt en verden så ophøyet skjønn som musikken, en kultur som i Preislied stiger og stiger til den bryter ut i en strålende skjønnhets-jubel — kan den være den samme som utfoller dette brutale maktbegjær, denne jagen etter ytre glans?
Nei, og atter nei. Det er ikke kulturen, det er de gamle villdyr-instinktene, som har ført massene vill, og ved suggestionens makt revet dem med på de ville veier. De har telegraf, telefon, presse i sin tjeneste for å spre sin gift med elektrisk hastighet. Og hopen,
