Det skar fort i vei, mens min egen skygge danset
bortetter ved siden. Jeg kom opp på en rygg; foran,
langt opp igjennom brette seg Strande-fjordens hvite
flate; — og utover lia bar det like ned på den. Skiene
hoppet bortover fokk-skavlene, som over stivnete
bølgetopper; men susende gikk det. — — Jeg var ute på
isen, og nå hadde jeg en halv mil igjen til Myrstøl.
Snart mellte dagen seg over fjell-garden i øst, med sitt dypeste lue-røde, som etter hvert ble sterkere og lysere; fjell og snøflater fikk et underlig uvirkelig, blå-fiolett skjær; men enda skinte månen og kastet lange skygger.
Der var nok alt Myrstølen. Jeg gikk runt huset for å finne inngangen, — men det så mest ut som et fjøs. Jeg banket, det svarte og jeg åpnet. Jeg så inn i et rom med peis og varme, og der sto noen kvinnfolk; men mot meg slo det en ram lukt av ku, og jeg hørte låt av fe fra rommet ved siden, og fra rommet unner golvet. Et slikt samliv av folk og fe unner ett tak hadde jeg ikke sett før; men det ga jo varme, og det var vont om veden så langt i fjellet.
«Godmor’n, er mann hjemme?»
«Nai, han æ på noko støla burta fjor’n. Dai halde på mærkje rein no måta.»
Lykken er en lunefull fugl og denne tamrein-flokken de holler her, hadde jeg ikke tatt med i regningen.
«Hvor langt er det over dit?»
«Å ei halv mils veg el so på lag.»
