overnatte der; der var vel litt ved siden høsten. Men hvor ble de av? Skulle jeg så rent ha forregnet meg på tiden og avstannen?
Dalen buktet seg rolig videre ned igjennom, og fortere og fortere skar jeg fram i utålmodigheten. Igjen var jeg ved ennen av et langt vann; men stopp — der ble grunnen borte foran, skavlen jeg sto på hang utover stupet, og jeg så ikke bunnen unner. Her bar ingen ski utfor, — elva fosset og brummet ned igjennom en trang kløft, dal-sidene stupbratte.
Hadde jeg noensinne gått her før? Nei, ikke kunne jeg minnes det; men det måtte vel være så, dalen og elva gikk denne veien, og dem skulle jeg jo følge til jeg kom til setrene.
Jeg fant en nedgang, stupbratt var den; det gjalt å hogge seg fast med ski-staven i den ene, og skiene i den andre hånnen.
Endelig var jeg nede i bunnen ved elva; men her falt dal-siden så bratt i fossene nedover, at det var vont å klore seg fast for ikke å gå i det svarte vannet unner en, stokken hugg jeg i til hånntaket, og den holt oppe om det glapp for foten.
Men der hang fjell-veggen utover elva, her måtte jeg opp, om jeg ville fram. Jeg kunne ikke få i hodet at jeg noensinne hadde vært her før; men det måtte vel være så, og oppetter kløv jeg. Øverst oppe hang skavlen utover. Jeg måtte hogge staven ned så langt inn for kanten jeg kunne nå, så skiene ned ved siden av — skavlen var hard, den hollt nok
