fikk feste for det ene kneet på kanten, og så fort som mulig trakk jeg meg innover, og var berget. Hunnen var heldigvis kommet opp på et a’ent sted.
Snart var jeg igjen tilbake på et langt vann, forbi alle vanskeligheter; nå gjalt det bare å finne Grøndalssetra. Den lå nær strann-kanten like unner et bratt fjell, det husket jeg, og jeg kunne da umulig gå feil av den, om det enn var mørkt; — bare stjernene kastet et svakt skimmer over snøflaten.
Over alle vannene opp igjennom hollt jeg langs høire kanten, og speidet, og speidet; men ikke så jeg a’ent enn snø og snø, og noen svarte steiner her og der. Vann etter vann, noen seter fant jeg ikke. Det var som forgjort; jeg måtte snart være tilbake i Hallingdal.
Jeg så på klokka — det var så vitt jeg kunne skimte den, — den syntes å vise halv ti. Vi hadde vært på ferde siden klokka tre om morgenen. Det fikk være det samme med setra, vi kunne finne vell så bløt seng hvor vi var; men det blåste en bitende kall vinn, og det gjalt å komme i ly for den.
Hvor vinnen hadde lagt opp en høy, hard skavl mot en stor stein, krøp jeg ned, grov et leie innunner, tok på en ulltrøye, det eneste plagg jeg hadde med, og med sekken unner hodet, og hunnen i en rull ved siden av, sovnet jeg straks.
Jeg våknet. Huff! — det var kalt om bena. — Jeg tittet ut og opp; månen skinte visst alt bort over snø-flatene der oppe. En kunne da like godt fortsette.
