overalt, det ble tung stigning; men den veien måtte jeg.
Skritt for skritt gikk det oppetter, ofte måtte jeg sparke ut trinn i den harde snøveggen, og hogge meg fast med stokk og ski. Verst var skavlene, og dem var det flere av, der måtte jeg løfte meg opp over kanten etter ski-staven. Stakkars hunnen, så lenge det var bratt var den bedre faren enn jeg på sine fire ben; men hang det utover, sto den rådløs, og tok til å gnistre og hyle. Som oftest fant den snart et a’ent sted å komme seg opp; ellers måtte jeg gjerne legge meg på maven utover og løfte den etter meg. Jeg måtte beundre dens mot, når den på kanten av stupet kunne gjøre de vågeligste sprang opp etter snø-veggen — en fot som glapp, og det kunne blitt en stygg reise utfor . . .
Endelig var jeg over det verste. Py! det var varmt! Dette var noe som tok på armer og ben; og solen stekte. Jeg var brennende tørst, og snøen lesket lite. I gleden over å være nådd så langt tok jeg den appelsinen jeg hadde gjemt på. Den var frossen, og hard som en kokos-nøtt; jeg åt den hel, skall og innholl; blannet med snø frisket den godt.
På kanten av den store breen, som skyter ut mot stupet, kom skiene på igjen, og på skrå gikk det opp over den jevnt stigende flaten.
Så var jeg oppe. Breen strakte seg flat foran; langt borte i vest blinket toppene mot Voss, i sør og sydøst Hardanger-fjellene med Jøkelen og Ose-skavlen,
