fjellene i åtte dager uten å nå til bygds på noen kant, selv om nå været var på det styggeste; det gjør snøtt fjellvante folk. Verre er at de ikke kunne finne vann i fjellet først i november, da det renner i hver bekk! Men det var jo så at da sagaen ble først skrevet ned (av abbed Karl Jonsson) «satt Sverre konge selv over og sa hva som skulle skrives.» . . .
Jeg dro innover breen, og sto snart på den andre siden, hvor den i en ubrutt glatt flate stuper ned i Kalde-vatnet halva’ent tusen fot unner — brattere og brattere utover. Snøen var pakket jevn og hard av vinnen, her og der noen skavler, og på sine steder litt is-skorpe. Det kunne bli vont for skiene å styre; men la gå — og utover skar det, mer og mer susende. Snart fór det bort over bølge-toppene, snart igjen over jevn grunn. — — — Jeg forsøkte å slå farten av med noen svinger; men det hjalp lite, skiene bare skrenste på siden ned etter den harde snøen, derfor heller igjen sammen, og bent fram.
Jeg nådde isen, og det fór langt utover. Det sto stille, det skalv i alle lemmer etter farten. — Jeg så opp etter — langt der oppe mot toppen arbeidet et mørkt punkt seg utover, det var hunnen som kom strykende etter.
Det ble verre med føret nå, en kunne merke havets nærhet, snøen ble mer og mer dekket av en glatt is-skorpe, som var slem for skiene, og for hennene også hvis en kom den for nær. Men fort fløy det ned igjennom den trange kløfta, som skjærer seg
