var sammen med — kom straks i glød; visstnok snødde det over fjellene her, men vestpå var det klar-vær, det forsikret han seg straks om i telefonen.
«Fin-fint skiføre! i morgen tidlig drar vi.» Ja vell!
Det var før soloppgang at vi kom brusende med toget over vidda til Hallingskeid stasjon, just der hvor jeg den vinter-kvellen for to og tredve år siden hadde gått og lett etter en nedsnødd seter-hytte å krabbe inn i for natten. Også denne gangen hadde jeg hunn med.
Ski-føret var godt. Vi sto utover de lange liene fra stasjonen ned mot Grøndals-vatnet, så over isen, og opp dalen mot Vosse-skavlen. Det var blå himmel, og snart kom solen. Mest samme vær og samme føre som da jeg fór her sist; men jeg syntes veien fra Grøndals-vatnet til Skavlen var blitt mye lenger enn den gangen.
Endelig var vi inne på det øverste tjernet. Jo, jeg kjente meg på en vis igjen: der var de bratte fjell-sidene på alle kanter, og den lange, tunge stigningen opp mot Skavlen. En svær snø-mengde var det òg. Men likevel var det annerledes: stigningen syntes ikke fullt så hengende bratt som den sto for hukommelsen; og nå var det ingen skavler som hang utover, det var lettere å komme opp, og ingen vanskeligheter for hunnen.
Fra Vosse-skavlen hadde vi det samme synet utover disse hvite fjell-viddene. Det var enda vidunderligere enn jeg mintes — og Andreas Klem
