syntes aldri han hadde sett noe skjønnere, enda så mye han har fart i disse fjellene.
Farten utover breen, fra randen av den øverste vide flaten, og ned på Kalde-vatnet unner, var enda sværere enn det sto for meg.
Det er en veldig bakke, og vi fikk en dugelig fart. Vi skrubbet med staven det vi orket; men enda ble det mer fart enn vi syntes vi hadde bruk for. Av fokk-skavler var det også mange fler enn jeg mintes fra sist, og det var vont å holle styring på skiene, mens de danset bortetter, og en lå bakover på staven. Mitt i den svære farten tok skiene med ett skjær utover på hver sin side av en fokk-skavl, bena ble tvunget fra hina’en lenger og lenger, det var som en måtte bli kløyvd helt opp i skrevet; — men i siste liten, før ulykken kom, fikk jeg vridd skiene mot hina’en igjen . . . Klem fortalte siden, at han hollt på å gå samme veien, men fikk også nettopp berget seg.
Vi tok det nå i flere venninger, for å få slått av litt på farten; men endelig bar det utfor den siste bratte skråningen rett ned på vannet, og det fór med susende fart langt over isen.
Så så vi oss tilbake. Samme synet som sist. Høyt oppe kom en mørk flekk utover, det var hunnen — — . Men sannelig gjorde ikke denne bakken et veldig inntrykk der den kom veltende utover ned på oss, langt der oppe fra, — vi så ikke begynnelsen.
Andreas Klem hadde aldri stått en «flottere løype», sa han; men jamen leitet det ikke på bena ja.
