Slik en forandring! Ja som alt med ett kan endres.
Like fra Sverres tid — og lenge før — og til for få år siden, var det det samme her oppe — den samme ensomheten over disse fjell-viddene om vinteren . . .
Men så nå! Lokomotiv-pipene skingret gjennom stillheten, togene fór prustende att og fram, den svarte kull-røyken slo ut av tunnel-hullene opp mot den blå himmel — og den såkalte kulturen kryper høyere og høyere opp på vidda med sine store hoteller og sine uunngåelige «turister».
Ja visst, det er jo «bekvemt» og «komfortabelt». Du kan gå til køys i kvell i Kristiania, og stå opp til frokost tidlig i morgen på Finse eller Hallingskeid, og ta deg en spasertur på Jøkelen eller på Vosse-skavlen om formiddagen, og det bringer mange folk opp i fjellet som ikke ellers ville kommet dit.
Men å! når det bare ikke fulgte så mye a’ent med, det som ikke hever menneskene. Alskens luksus, med mat, og drikke, og toiletter, og kortspill, og narrestreker. Nå kommer folk heropp på vidda, til et av disse store hotellene, for å slå tiden i hjel, og lever et larmende liv i dager og uker, så de må til byen for å hvile . . .
Den vidda som løfter menneske-sinnet, og skulle gi det de større, enklere linjer, ser de færreste. Jeg tror nok likevel den blir bedre den nedsnødde seterhytta, som jeg lette etter, men aldri fant . . .
Det er et minne som ofte kommer igjen. Det var ved hjemkomsten fra Polhavs-ferden. Det hadde
