Mandag kvell, 12. september.
Igjen sitter jeg her ved vinduet mot kvellen, igjen ligger hunnene der på golvet trette etter jakten, og igjen denne vidunderlige følelsen i musklene, når en strekker lemmene etter en slitsom dag. Det er dyrets velvære, det myke legemes lykke ved følelsen av at der enda er spenstighet, — den evige drøm om ungdom — —
Det er likevel glede i villmanns-livet, det er naturmennesket i oss, som kommer sitt utspring nærmere . . .
Mens jeg sitter, glir bilde etter bilde forbi fra disse viddene . . .
Jeg ser fjellene vesterpå i regn-skodde om høsten . . . Det mørkner mot kvellen; etter rein-flokken bærer det langt innetter — skodda tettere og tettere, en vilrer seg bort . . . Reinen blir gravd ned i ura, og så i mørke mot fe-legret, over den ene elv etter den andre i is-vann til opp på livet. — Endelig fremme. Med krampe i de stive ben, så det er vanskelig å komme opp bakken fra den siste elva. Hytta er ikke rar, det drypper gjennom taket, ute øser det ned, og våt er jeg til skinnet. Også veden våt — — Endelig luer varmen — alle klær av på tørk, mens jeg sitter naken i peisen, og steker reinkjøttet på spidd. Spiser det halvrått, mens blodvannet renner av det . . . Så til å varme steiner, og bære bort i senga hvor graset er søkkvått av dryppene fra taket. Det gir et varmt, om ikke jevnt unnerlag, men kroppen må buktes i
